Brev til Gud

[Siv]

Jeg ser etter deg hele tiden, jeg søker, sender ut tråder og snakker med deg ustanselig. Du lytter og hører på og gir meg tilbakemeldinger, og likevel leter jeg etter "bekreftelsen", bekreftelsen som skal fri meg fra alt.
Som om du ikke var virkelig.
Tilgi meg.

Jeg vet, jeg kjenner og jeg sanser deg, i alle jeg møter. Jeg ser i deres øyne at de selv slett ikke vet, ikke er seg deg bevisst, at de tror mye. Men at de har totalt glemt, de sover. Og jeg velsigner dem i det, for det er tross alt en uskyld i det.

Jeg lærer og erindrer mørket du er i også, selv i smerten. Det er et paradoks jeg enda ikke har absorbert, men jeg opplever det hele tiden, igjen og igjen,
(som om livet aldri blir lei av å minne meg på, i sin evne til å dele med meg sin uendelige tålmodighet-som jo kommer fra deg), at du er tilstede også i det negative egoets dårlige oppførsel. Sammen med trass, begjær, i den dominerende viljen, i alt som gir meg opplevelsen av å forringe meg selv.
Selv der finner jeg deg.

Og likevel venter jeg på beviset, bekreftelsen.
Tilgi meg.

Jeg elsket deg alltid, mest av alt. Jeg elsker deg mer enn meg og det du har plassert meg her for, jeg elsker alt dette fordi deg, fordi du er. Jeg elsker deg i evighet. Selv om mine begrensninger alltid lukker deg inne, og kapsler meg inn i stivhet, keitethet og lavt selvbilde. Jeg føler meg evig dum. Og det er en fornærmelse å leve ut en slik følelse når jeg er fragmenter av deg.

Jeg føler meg fragmentert i evige motsetninger som aldri opphører, og jeg vet ikke om det er min natur som sjel eller om det er mine begrensninger. Min bønn til deg er at du aldri, aldri må miste tålmodigheten med meg, det er min største frykt. Uten deg er jeg ingen.

[Tver]

Siv: Det er DU som er her, det er DU som har plassert deg selv hvor du er, i den form du er. Og det er ingen andre enn du selv som bestemmer hva du "skal." "Gud" bestemmer ikke over ditt liv, du "skal" dit du ved dine egne bevisste og ubevisste impulser går.

Begjær er ingenting galt - det er en del av livet og hva som karakteriserer levende vesener.

Og det finnes ingen endestasjoner, ingen grunn til å ønske å eliminere ditt fysiske deg.

Du skaper selv din skjebne, og er ditt livs arkitekt.

[Erik]

Siv:

Dette var bare utrolig vakkert og sjeldent ydmykt og rørende skrevet om hvor små vi er uten Gud ved vår side og vårt absolutte avhengighetsforhold til Ham.....

Tror neppe det går an med bare ord å beskrive dette gjensidige følelsesforholdet bedre enn du har gjort her.....

[gry lerfald]

så utrolig vakkert skrevet siv...:-)