Raymonds side

”Her” sier jeg, klart og tydelig.
Jeg holder hendene spent åpne og tegner først en firkant i luften, for deretter å signalisere at jeg har en kube hengendes mellom hendene, ved å ta nytt tak, forran og bak på kuben.
”Dette er meg” sier jeg til forsamlingen. De er der alle sammen, alle annsiktene jeg kjenner fra mine drømmer.
Jeg står alene på en teaterscene og ser ut over publikumsplassene alle er fylt opp.
Jeg visualiserer kuben, den er av krystall og lyser mykt og varmt.
-dette er mitt liv. Jeg er fornøyd med hva jeg har utrettet. Mine forutsetninger til tross har jeg hatt uvurdelig hjelp, mer enn hva de fleste kan regne med å mota i løpet av sine liv.
Hva jeg har gjort for å fortjene dette kvantum av assistanse er for meg ubegripelig, men jeg er desto mere takknemmelig!
Jeg liker ikke å inrømme det, det er så forfengelig og smålig, men det må da være mer?
Publikumet ser opp forventningsfult. Alle som en ser meg rett i øynene.
De vet allerede hva jeg skal si, de har hørt det tusen ganger før.
Hver eneste dag, hver eneste natt hører de meg, tålmodige og godlynte.
Og hver gang så forbauser det meg, de representerer alle egenskaper som jeg gjerne skulle hatt, men som er fullstendig frahverende for meg.
-Denne kuben er en refleksjon av min utvikling, de små matte flekene er representative for mine hindre og de noe mørkere flekkene min ennå ikke utviklede erfaringer.
Jeg ber om hjelp, hjelp til å bli et bedre menneske, rådgi meg ved mine skilleveier, la meg se alternativene i livet klart, lær meg å hjelpe andre, gi meg en mening?