Ole Johansens side

Røde og gule blader danser til vindens melankolske klagesang.
Klamrer seg fast i en evig vals, som løfter dem opp opp ned,
opp opp ned, fra jorden.

Gråtkvalt og nakne svaier trærne i sorg om natten.
Frarøvet sitt vakre kostyme.
I medynk åpner himmelen seg, og lar tårene renne fritt.

Men så…..

I demringen er det stilnet, og solen inntar sin plass.
Bladene ligger i tårevåt jord, valsen er over for denne gang.
Trærne stråler av lykke, ikledd de vakreste perlekjeder.

Takk Moder Jord

”Det var blitt sent på kvelden, høstmørket hadde lagt seg over landskapet, og bare en ensom månestråle nådde nå og da ned gjennom skylaget. Likevel fant mannen ut at han ville gå seg en kveldstur. Et stykke bortover grusveien fikk han øye på ryggen til en mann han dro kjensel på. Han tok ham igjen og la hånden på skulderen hans og sa ”Hei.” Dermed oppløste mannsskikkelsen seg i løse luften. Han ble redd og snudde seg for å gå tilbake. Da får han øye på kjenningen igjen, og plutselig går det opp… Fortsett

Har det så godt om dagen, selv om omstendighetene sier at jeg skulle begrave hodet i sanden og bare skrike. Takk og lov for en ny dose nåde hver dag, og at jeg får legge mine bekymringer til side. Så her sitter jeg og bare koser meg mitt i kaoset, hihi.