Artikkel trykket i Visjon - Alternativt Nettverks magasin -
www.altnett.no
Vaksiner - den store helsebløffen?
Vi bringer her noen utdrag fra det siste nyhetsbrevet til organisasjonen «Vaksineopplyste foreldre». Vi leser her at mange av våre vanlige vaksiner kan være skyld i autisme, hyperaktivitet, diabetes, allergi, immunsvikt og en rekke andre plager som nå sprer seg med rekordfart i verden.
BCG-komplikasjon - vaksinen som ødela ungdomstida
Av Hilde Halvorsen.
Det hele startet i september 1994. Jeg tilhørte det siste kullet som ikke hadde noe valg når det gjaldt BCG-vaksinen. Uansett ville jeg vel latt meg vaksinere siden jeg aldri tidligere hadde fått noen reaksjoner etter vaksiner. Jeg var kraftig forkjølet da vaksinen ble satt, men helsesøster mente dette ikke var noe å bry seg om. Det var jo bedre å bli ferdig med det.
Men denne gangen gikk noe galt. Jeg fikk store sår på overarmen og lymfeødem som jeg fremdeles sliter med nå over 6,5 år senere. Fra å være ei frisk jente som kun var lett forkjølet en sjelden gang, endte jeg i tillegg til sårene opp med tilnærmet kroniske forkjølelser og luftveisinfeksjoner, samt utviklet pollenallergi. Allergien ble påvist noen måneder etter at vaksinen ble satt, etter at jeg hadde slitt med tett nese i lang tid.
Allerede samme dagen som jeg ble vaksinert fikk jeg en lokal reaksjon. Hele overarmen ble rød og varm, og jeg hadde sterke smerter. Likevel reagerte verken jeg eller foreldrene mine på dette siden det er så mange skrekkhistorier knyttet til denne vaksinen. "Hestesprøyta" er fryktet blant elevene.
Men det stoppet ikke med dette. Etter et par uker utviklet det seg en stor byll på vaksinasjonsstedet. Ei "kvise" og et lite væskende sår er jo vanlig etter BCG-vaksinen, men hos meg stoppet det ikke med ei lita kvise. Byllen vokste og var etter en måneds tid større enn en 20-kronemynt. Jeg tok etter hvert kontakt med helsesøster, som sa at dette var helt normalt, noe jeg slo meg til ro med. Likevel syntes jeg det var rart at jeg fikk så mye kraftigere reaksjon enn mine klassekamerater. De fleste var jo kvitt alle plager etter et par uker. Likevel var det ganske mange på mitt kull som fikk trøbbel etter vaksinasjonen. Det var flere som gikk med sår etter vaksinasjonen i opptil ett år.
Etter drøyt to og en halv måned overtalte foreldrene mine meg til å gå til lege. Legen tok kontakt med Diagnosestasjonen og fikk beskjed om å skjære hull på byllen og få renset opp. Det skulle normalt være nok til at jeg skulle bli kvitt mine problemer, men nei. Problemene fortsatte, og det utviklet seg etter hvert sår og blemmer som spredte seg utover overarmen. Legen tok igjen kontakt med diagnosestasjonen etter at jeg hadde vært gjennom en antibiotika kur pga. infeksjon i sårene. De ville at vi skulle se det an en stund, men da det ikke bedret seg, og fortsatte å spre seg utover armen startet de tuberkulosebehandling fordi legene mente jeg sannsynligvis hadde utviklet hudtuberkulose. Det ble ikke tatt en eneste prøve som kunne bekrefte denne diagnosen. Alt ble gjort utfra antagelser. BCG er en levende vaksine, og selv om bakteriene er behandlet slik at de normalt ikke skal gi sykdom, kan vaksinen i noen tilfeller gi hudtuberkulose.
Nå skulle jeg endelig bli bra etter å ha slitt med infeksjoner og smerter i 8-9 måneder. Men sårene fortsatte å utvikle seg og tuberkulosebehandlingen ble seponert mens jeg ventet på svar på en del prøver (bl.a. dyrking på tuberkulosebakterier). Alle prøver kom tilbake uten noen spesielle funn bortsett fra "kronisk, uspesifikk betennelsestilstand". (I ettertid har jeg fått vite at selv om prøvene er negative betyr ikke det at det ikke er tuberkulosebakterier tilstede.) Dermed ble jeg sendt videre til hudlege, som igjen sendte meg videre til Hudavdelingen på RH. Nå startet virkelig elendigheten. Jeg var blitt 15 år, og da er det ikke noen ønskelig situasjon å ikke kunne være med på det jeg vil av hensyn til infeksjonsfare, smerter og sykehusinnleggelser. Sykehusinnleggelsene ble både mange og lange.
Det verste var at heller ikke på RH klarte de å finne ut hva jeg egentlig feilte. At det hele startet med BCG-vaksinen var det ikke tvil om, men grunnen til at jeg ikke ble bra ville ikke legene knytte til vaksinen. Jeg følte legene forsøkte å bortforklare at dette var en vaksineskade. De fleste prøvene som ble tatt viste ikke noe spesielt, selv om noen tydet på at jeg kunne ha utviklet en vaskulitt (lokal betennelse i blodårene). Dette ble forsøkt behandlet med kortison og immunsuprimering, men uten effekt. Den lokale sårbehandlingen ble også vanskeligere siden jeg etter hvert utviklet overfølsomhet mot plaster og forskjellige kremer/ salver etc. Jeg var i denne perioden sterkt plaget med intens kløe, og dermed var det gjort.
Det var nå gått et drøyt år siden vaksinasjonen. Legene fant ikke ut hva som var galt, og da var det en lettvint løsning for dem å legge skylden på meg. Jeg klarte ikke la være å klø meg og ble stemplet som selvdestruktiv. Jeg holdt sårene ved like og motarbeidet behandlingen, og utfra det bar det videre til psykiater på RH og senere samtaler med psykolog på hjemstedet mitt. Psykologen kunne ikke finne noen tegn på at jeg påførte meg disse plagene selv, og det var konklusjonen hennes da vi avsluttet samtalene etter tre år. På dette tidspunktet flyttet jeg til Oslo for å studere.
Årene fra jeg var 16 og frem til i dag har vært en uendelig kamp mot helsevesenet. En kamp om å bli forstått og tatt alvorlig. En desperat søken etter hjelp som ingen ønsker å gi. Er en først stemplet med psykiatri så sitter en der. Kampen tok fra meg det meste av ungdomstiden, og jeg vokste raskt fra vennene mine. Jeg har hatt mange tunge perioder og vært svært langt nede psykisk. Likevel gir jeg ikke opp, selv om jeg har vært nødt til å gå bakveien for å prøve å få hjelp.
Det verste med det hele er egentlig å ikke vite hva som er galt. I tillegg har jeg også blitt sterkt hemmet sosialt. Det er ikke lett å forklare andre at dette ikke er smittsomt. Andre trekker seg automatisk unna når det kommer fram at jeg ikke er frisk. Det hjelper heller ikke på at jeg etter hvert har utviklet følgeskader som stiv skulder og rygg-/nakke-smerter, og er også svært svak i venstre armen.
Til nå har jeg også hatt store økonomiske problemer pga. sårene. Trygdekontoret etc er ikke villige til å hjelpe meg med den økonomiske biten. Jeg er ikke "syk" nok.
Men at dette er en følge av vaksinasjonen for over 6,5 år siden er jeg overbevist om. Har også endelig funnet en erfaren spesialist som støtter meg på dette punktet, og håper at min kamp for forståelse og hjelp, både medisinsk og økonomisk, endelig skal være over.
Dødelig form for meslinger oppdaget i India
Av Lynne McTaggart
Forleden leste jeg at India nylig har rapportert om et utbrudd av en dødelig form for encefalitt blant voksne i Vest Bengal. Det som fanget min oppmerksomhet, var at forskerne innså at det var forårsaket av en sjelden form for meslinger. Enda mer foruroligende var det faktum at dette var en variant av meslinger som ikke kunne holdes under kontroll ved hjelp av vaksiner. India er ett av mange land som trodde befolkningen var flokkbeskyttet mot meslinger gjennom høy vaksinasjonsdekning. I begynnelsen trodde myndighetene at de sto overfor en epidemi av cerebral malaria eller japansk encefalitt. Men til deres overraskelse viste vevsprøver en antistoff-“signatur” av meslinger. Dessuten fantes antigenet av meslingeviruset i vevsprøver tatt fra hjernen til to av ofrene.
Denne sykdommen lignet ikke på meslinger. Det fantes ikke utslett, og sykdommen fremviste merkelige symptomer. Helt ulik den vanlige varianten, som bare tar livet av alvorlig underernærte barn, er denne sykdommen, som angriper hjernen, lungene eller nyrene, dødelig. Utbruddet i februar i år tok livet av minst 28 mennesker. Denne nye varianten er også svært smittsom. Smitten spres via ørsmå dråper i pusten fra mennesker som er i sykdommens sluttstadium. Derfor var to leger og fem sykepleiere blant ofrene i denne epidemien.
“Dette ser ikke ut som et engangstilfelle”, sa Dr. T. Jacob John, en fremstående virolog. “India kan til og med ha hatt forvarsler”. Disse forvarslene kom i form av tre små utbrudd. For to år siden fikk fem voksne mennesker i Bombay akutt nyresvikt og nevrologiske symptomer. Fire av de fem døde. Selv om ingen av ofrene hadde utslett, ble meslingeviruset isolert da ofrene ble undersøkt av et team fra National Institute of Virology. I 1998 oppsto to dødelige utbrudd av encefalitt blant barn under 12 år i tre stater i India. Også i disse tilfellene var sykdommen forårsaket av meslingeviruset.
Det mest skremmende ved disse utbruddene, sett fra virologenes synspunkt, er sannsynligheten for at mutante varianter som disse ikke responderer på vaksiner. “I de forrige utbruddene later det til at vaksiner ikke har klart å beskytte mot viruset”, innrømmet Dr. Nirmal Kumar Ganguly, sjef for Indian Council of Medical Research. Den andre bekymringen er at sykdommen er så smittsom. Det siste utbruddet måtte kontrolleres gjennom pleie i isolat og karantenelignende tiltak.
Det ingen av de indiske forskerne synes å innse, er at vaksiner var den sannsynlige årsaken til denne katastrofen. Jeg blir alltid like overrasket når forskere av denne kaliberen ikke klarer å gjøre det mentale hoppet mellom mutasjoner av virus og vaksiner. Vi vet alle at virus og bakterier er smarte. Når man fjerner for mange av en viss variant gjennom uhemmet bruk av antibiotika, fremstår sterkere og mer virulente mutante varianter. Mikrober er “the ultimate Terminator cyborg”. Du skyter dem ned, og etter et kort intervall står de opp igjen - men nå som mye sintere, bedre bevæpnet og mer dødelige enn tidligere. Det India nå opplever kan være nok en mikrobereaksjon mot vaksinasjon. Alt vi kan ha oppnådd med meslingevaksinen, er å bytte inn en relativt ufarlig sykdom mot en absolutt dødelig en.
Feil i VG om meslinger, kikhoste og vaksiner
Av Lise Kaspersen.
VG har de siste månedene trykket flere usannheter om barnesykdommer og vaksinering av småbarn. Under overskriften ”Frykter at barnevaksine kan gi autisme”, skrevet av Alexander Øystå 25. januar, ble det kort referert fra en svensk TV-dokumentar som omhandler MMR-vaksinen og autisme. Øystå intervjuet i den forbindelse overlege Synne Sandbu i Folkehelsa. Hun hevdet at det var registrert 10 dødsfall i året på grunn av meslinger før MMR-vaksinen ble innført i det norske barnevaksinasjonsprogrammmet, og at Folkehelsa selvfølgelig sterkt oppfordrer foreldre til å fortsette å vaksinere sine barn. MMR-vaksinen tilbys ved 15 måneders-alderen i Norge.
Onsdag 25. april stod det å lese en artikkel i VG med tittelen ”Barnesykdommer utryddes” av Elisabeth Breien Ellingsen. Der er det referert til Folkehelsas overlege Hans Blystad som sier at 20 personer årlig døde av meslinger før vaksinen ble inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet her i landet. Plutselig har altså dødsårsak statistikken på grunn av meslinger steget med 10 personer årlig, bare i løpet av noen få måneder, i følge VG!
Dessverre for både VG og Folkehelsa er begge disse påstandene uriktige. I følge Statistisk Sentralbyrå var det et snitt på to personer i året som døde av meslinger i Norge, de siste 15 årene før vaksinen ble innført i vaksineprogrammet i 1983. I perioden 1970-83 var det et snitt på ett til to dødsfall pga. meslinger. Dette er i samsvar med vårt naboland Danmark, som i tidsrommet i 1970-87 registrerte ett til to dødsfall per år. (Referanse: Albrecthsen/Jensen: ”Vaccinationer er de sikre og effektive?”, Ugetidskrift for Læger 1993, Epi-Nyt 11/93 & 17/95). Disse tallene kan også sees i sammenheng med en meslingeepidemi i Irland, hvor to barn døde i fjor vinter.
I 1997 bekreftet daværende overlege Arve Lystad i Dagbladet at MMR-vaksinen ikke ble innført fordi man fryktet dødsfall av sykdommene, men fordi man ikke ønsket at foreldre skulle være hjemme med syke barn i 10-14 dager, en rekonvalisenstid man må påregne ved disse sykdommene. Det var derfor et samfunnsøkonomisk regnestykke, og ikke for å beskytte barna våre.
Videre hadde VG 21. mars en artikkel med tittelen “Frykter kikhostedødsfall”, også denne skrevet av Elisabeth Breien Ellingsen, med bakgrunn i at antall kikhostetilfeller her i landet har steget dramatisk de siste fire årene. Artikkelen antydet at det er uvaksinerte barn under to år som er årsaken til den store kikhosteepidemien som nå rammer Norge. Vaksinen tilbys barn som er tre, fem og 11-12 måneder gamle.
Jeg refererer til Folkehelsas Internettsider og MSIS-rapport nr. 37, 2000, der det finnes en oversikt over smittefordelingen på kikhoste i fjor. Den viser at av det totalte antall mennesker som ble rammet av sykdommen, var 5% (84 barn) under 2 år, 57% barn mellom 2-19 år og 38% voksne over 19 år.
Det er interessant at MSIS-rapporten ikke gir noen oversikt over hvor mange av de kikhosterammede som er fullvaksinert mot sykdommen. Tallene fra Folkehelsa er derfor ufullstendige. Gruppen 2-19 år er etter vårt syn noe diffus. Hadde gruppene vært delt inn i 0-2 år, 2-7 år og 7-19 år, med vaksinestatus spesielt for gruppen under sju år, ville oversikten ha vært litt mer troverdig.
I MSIS-rapporten konkluderer Folkehelsa med at det er barn i 6-7 årsalderen som er mest utsatt (og vi må vel derfor trekke den konklusjonen at det er disse større barna som oftest blir rammet), og at helsemyndighetene derfor ønsker å revaksinere disse ved skolestart. Regjeringen ønsker at revaksinering skal iverksettes i år 2002. Hvordan kan da VG hevde at det er de uvaksinerte småbarna som er hyppigst rammet av kikhosteepidemien?
Vi synes det er urimelig at årsaken til epidemien blir tillagt denne gruppen, det er slett ikke gitt at uvaksinerte blir smittet av kikhoste! La oss heller stille spørsmål om hvorfor det er så stor økning i antall kikhostetilfeller, og om det egentlig er særlig lurt å revaksinere ved skolestart hvis vaksinen likevel ikke er så effektiv? Kan det tenkes at denne barnesykdommen blir mer hissig ved vaksinering, og derfor rammer så mange unge og voksne? Folkehelsa konkluderer med at akkurat det er overraskende, og spesielt det at så mange ble rammet på sommeren i fjor.
Det er forresten verdt å nevne at det i følge Folkehelsas siste MSIS-rapport ikke lenger er mulig å få ren kikhostevaksine, så hvis barna skal revaksineres mot kikhoste ved skolestart, må de nødvendigvis få hele DTP-vaksinen, som også inneholder difteri- og stivkrampevaksine.
Vaksinasjonstemaet er for alvorlig til at det skal slurves slik med disse faktaopplysningene. De nevnte artiklene vil vi karakterisere som skremselspropaganda, og Folkehelsa undervurderer norske småbarnsforeldre hvis de tror at denne type informasjon skal dempe diskusjonen om vaksinenes bivirkninger, eller hvorvidt man skal vaksinere sine barn eller ikke. Foreldre har de siste årene reist mange spørsmål omkring behovet for forskjellige vaksiner, og hvilke alvorlige bivirkninger vaksinene eventuelt måtte ha. Fremdeles får vi fra helsemyndighetenes side bare opplyst at det kan bli ”litt rødhet på stikkstedet, litt feber og litt skriking”. Vaksineopplyste Foreldre blir daglig kontaktet av foreldre som dessverre opplever langt alvorligere bivirkninger enn disse.
(rammesak:)
50 godkjente vaksiner inneholder kvikksølv
I sin åpningshilsen til the House Committee on Government Reform sin høring om kvikksølv og medisin den 18. juni, 2000, sa kongressmann Daniel Burton følgende: “Vi går ut i fra at FDA (Food & Drug Administration) vil beskytte våre barn fra å bli eksponert for noen form for kvikksølv gjennom medisiner. Men det har ikke skjedd. Thimerosal ble første gang markedsført i 1930 og har siden blitt det mest benyttede konserveringsmiddelet i vaksiner. Det finnes i over 50 godkjente vaksiner. FDA innrømmet nylig at i løpet av de seks første månedene i et barns liv, blir det tilført mer kvikksølv enn det EPA anser å være forsvarlig. Sannheten er at barn noen ganger får fire eller fem vaksiner på en og samme dag. Mitt barnebarn fikk vaksiner mot ni forskjellige sykdommer på én dag. Han kan ha fått 62.5 mikrogram kvikksølv i løpet av én dag via disse vaksinene. Ut fra kroppsvekten hans, er den maksimale sikkerhetsgrensen for kvikksølv i løpet av en dag bare 1.51 mikrogram. Dette tilsvarer 41 ganger mer enn det som kan gi ham skade.” Burtons barnebarn, som var frisk før han fikk vaksinene, er nå autist.
En annen taler ved NVIC-konferansen, Stephanie Cave, MD, sa: “Kvikksølvforgiftning og autisme gir tilsvarende identiske symptomer; selvskadende atferd, sosial tilbaketrekking, manglende øyekontakt, manglende mimikk, overfølsomhet for lyd og berøring og gjentatte tvangshandlinger.” Ettersom EPAs sikkerhetsgrense for kvikksølveksponering er ett mikrogram per kilo per dag, sa Cave; “Kvikksølvet har avgitt merke i hjernen og immunsystemet hos disse barna. Kroppen kvitter seg med kvikksølv via galleproduksjonen, men et spedbarn produserer ikke galle så tidlig. Bare i hepatitt B-vaksinen gir vi 12.5 mikrogram ved fødselen, 12.5 mikrogram når barnet er én måned gammelt, 50 mikrogram ved to- og fire måneders-alder, og 62.5 mikrogram når barnet er et halvt år gammelt. Hvis du kan regne, gir vi en haug med kvikksølv til disse barna før de kan produsere galle og kvitte seg med det.”
(rammesak:)
Vaksiner og autisme
Et relativt sjeldent handikap - autisme - har i løpet av få år fått karakter av en epidemi. Nå melder samtlige stater i USA om stigning i antallet av autismetilfeller, og alle stiller det samme spørsmålet – hvorfor? Rapportene om denne voldsomme økningen var foranledningen til at forskere, terapeuter, foreldre og representanter for helsevesenet i og utenfor USA ble innkalt til høring i den amerikanske kongressen, april 2000. Der ble diskusjonen etter hvert sporet inn på en årsak – vaksinasjon.
I 1997 avholdt NVIC Den første internasjonale konferansen om vaksiner i Washington, DC, med mer enn 500 leger, forskere, helseministere, advokater, journalister og foreldre fra 34 amerikanske stater og fem andre land. Mange vitenskapsmenn som talte ved denne konferansen var redde de ville risikere stillingene sine på grunn av sine synspunkter. En av talerne, Andrew Wakefield - den eminente britiske vitenskapsmannen som fremla en sammenheng mellom den virale meslingeinfeksjonen, enten fra MMR-vaksinen eller fra selve sykdommen, og autisme - ble truet profesjonelt og personlig etter at han presenterte sine funn på konferansen.
Siden 1997 har bekymringene rundt sikkerheten av vaksinering økt kraftig. I løpet av de tre årene mellom de to konferansene, har det vært hele ni høringer i den amerikanske kongressen, granskinger i det britiske parlament og internasjonale artikler i media. Alle stiller spørsmål ved sikkerheten av vaksinering, mangelen på langsiktig vitenskapelig forskning på sikkerheten, og den iboende etiske interessekonflikten mellom vaksineprodusentene og myndighetenes politikk i et obligatorisk massevaksinasjonssystem.
Som en av talerne sa: “Enhver som noen gang har erfart å pleie et barn med polio eller et alvorlig tilfelle av kikhoste, meslinger eller Hib-meningitt, vet hvor ødeleggende komplikasjonene ved smittsomme sykdommer kan være. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor medisinsk forskning har forsøkt å tenke ut måter for å forhindre denne form for lidelse. Jeg tror ikke det er mange i dette rommet som ville motsi det faktum at massevaksinasjon har undertrykket de engang så vanlige barnesykdommene.
Og likevel, mens vaksiner har drevet smittsomme sykdommer ut av barndommen, har det over det siste kvarte århundre vært en samtidig og uhørt økning i antall barn som lider av kroniske sykdommer og uførhet. Forekomsten av lærevansker, ADHD og astma er fordoblet, forekomsten av diabetes er tredoblet, og hver eneste stat i Amerika har erfart en 200-500% økning av autisme det siste tiåret. Det totale antallet barn som lider av disse kroniske skavankene overgår ti millioner i USA, Canada og Europa.
Den offentlige helse, så vel som den individuelle, blir ikke ene og alene målt ved fravær av smittsomme sykdommer. Så ett av de store ubesvarte spørsmålene i dagens medisin er; har den utstrakte bruken av flertallige vaksiner i tidlig barndom, når hjernen og immunsystemet utvikler seg på det hurtigste, vært den viktigste medvirkende faktoren til de omfattende hjerne- og immundefektene vi finner hos så mange små barn og ungdommer i dag?”
(rammesak:)
Vaksiner og diabetes
J. Barthelow Classen, MD, MBA, er grunnlegger av Classen Immunotherapies, et biofarmasøytisk selskap som utvikler vaksineteknologi for å forhindre diabetes type 1 og autoimmun sykdom.
Classen begynte å samle informasjon fra internasjonale diabetesregistre, og studere effekten av vaksiner på insulinavhengig diabetes for over ni år siden. Disse dataene avslørte et mønster av økt antall tilfeller av insulingavhengig diabetes hos barn korrelert med økt bruk av visse typer vaksiner, slik som Hemophilus influenza og hepatitt B. I dyreforsøk var Classen i stand til å få fram de samme data som fra diabetesregistrene ved å frembringe diabetes hos mus. Hans forsøk har forutsagt stigninger og fall i antall tilfeller av diabetes i mange land, avhengig av forandringer i vaksinasjonsprosedyrene.
Classen viste til en stor klinisk undersøkelse på den nye Hemophilus influenza-vaksinen på 114.000 barn i Finland. Vaksinen var ment å forhindre syv dødsfall og syv til 26 tilfeller av hjerneskade per 100.000 vaksinerte barn. Etter den første vaksinasjonsrunden, fikk Finland 58 ekstra tilfeller av diabetes per 100.000 barn. Da en sterkere versjon av vaksinen ble tatt i bruk, økte tilfellene av diabetes med 75 per 100.000 vaksinerte barn. Hver gang oppsto økningen i statistisk signifikante opphopninger, tre til fire år etter at vaksinen var blitt gitt.
“Komplikasjonene ved diabetes over lang tid gjør sykdommen dødelig, så hva vi ser her er et dødsfallsforhold på tre til én”, sa Classen. “Vi dreper omkring tre barn for hvert barn som kunne dra fordel av vaksinen. Jo flere vaksiner man blir eksponert for, jo større er risikoen for å få diabetes. Jeg er overbevist om at vi har bevist at vaksiner forårsaker diabetes. Vi har tonnevis av data som viser dette, inkludert randomiserte, kontrollerte, kliniske studier.”
I følge Classen sine data, skyldes 79% av insulinavhengig diabetes hos barn under ti år vaksiner. Antallet amerikanske barn med insulinavhengig diabetes er tredoblet på de siste 25 årene, og gjennomsnittsalderen for en diagnose har falt fra 12 til fem år. Antallet obligatoriske vaksiner som staten har innført har steget fra 10 til 36 over det samme tidsrommet.