Neel Fasting: Et språk for det kvinnelige

[Øyvind Solum]

Artikkel trykket i Visjon - Alternativt Nettverks magasin - www.altnett.no

Neel Fasting:
Et språk for det kvinnelige

Neel Fasting er lektor og har siden 1985 vært tilknyttet legklosteret Vækstcenteret i Nørre-Snede på Jylland, hvor hun har vært og er i praktisk og eksistensiell trening hos Jes Bertelsen innenfor både en vestlig og østlig referanserammer. Neel Fasting har de siste tyve årene undervist grupper i "Seksualitet, selvutvikling og tantra" og "På sporet av en kvinnelig spiritualitet". Nylig er boken hennes "Et språk for det kvinnelige" kommet ut på norsk.
*
Av Turid Nystøl Rian

Turid Nystøl Rian er cand.philol, skjønnlitterær forfatter og oversetter – bl. a. redaktør og oversetter av "Maria Magdalenas Evangelium. Fire gnostiske skrifter", Emilia 2002.



– Et språk for det kvinnelige – hva er det for et språk?

– Det språket vi snakker i Vesten i dag er patriarkatets språk, altså et maskulint språk.
Oppfatningen av hva mannlighet og kvinnelighet er, har avsatt seg i mange lag i de ulike språkene opp gjennom hele patriarkatets historie, som fikk en brutal start med de store indoeuropeiske folkevandringene omkring år 4300 før vår tidsregning.
Mesteparten av den tidsalder da språkene utviklet seg mer nyansert, frembragte en kultur som nettopp la vekt på ikke-kvinnelige muligheter for utfoldelse. Ord og betegnelser for kvinnelighet illustrerer dette med all tydelighet. Gjennom årtusenene blir ord som før beskrev det kraftfullt kvinnelige og dets selvfølgelige forbindelse til det guddommelige – modergudinnen – omdefinert. De skulle komme til å uttrykke noe svakt, syndig, farlig, perverst. Menstruasjon heter på sanskrit Kundspuspa. Det betyr: blomst-av-den-hellige-kilde. I den patriarkalske tidsalder ble menstruasjonsblodet urent og kvinnen selv uren når blomsten fra den hellige kilden viste seg.
Den maskuline kulturen, som vokste seg sterkere i de siste årtusener før vår tidsregning, hadde åpenbart god bruk for kvaliteter som aggresjon, mobilitet, målrettet handling, fokusert utadrettet oppmerksomhet. Kriger skulle føres, skip bygges, landområder erobres, våpenbruk trenes. Det var stort behov for krigere, hardføre mennesker i denne perioden av menneskets utviklingshistorie. Det er en epoke som i høy grad handler om styrking av eiendomsretten, konsentrasjon av makt og kontroll over kvinner, men etter hvert også om utforskning av stjernene og naturens undere. Den handler antagelig også om en ny definisjon av mannen: Et mannlig jeg ble til og avløste den tidligere, langt mer kollektive fornemmelsen av å være del av en gruppe eller klan. Øyensynlig måtte det vold og kamp til – kamp mot kvinners rett, og mot den morskulten som gjennomvevde alle samfunnene rundt Middelhavet og langt opp i det nåværende Europa – for at en mann skulle kunne bli definert som noe annet og mer enn det annet kjønn, sønn av moren. Det kostet mye blod og lidelse.
I denne prosessen ble mannen menneske, kvinnen forble kjønn, er det blitt sagt. Det har preget språket og verdisettingen av det kvinnelige. I Vesten, ikke minst i Skandinavia, er det en utbredt enighet om at det kvinnelige er like mye verdt som det mannlige. Det gir imidlertid god grunn til ettertanke dersom vi lar ordene det mannlige og det kvinnelige bytte plass i setningen!

– Hvor ble det av språket for den kvinnelige verden?

– Evolusjonen er i seg selv verken positiv eller negativ. Vi må bare akseptere den.
I og med utviklingen av patriarkatet og jeget ble kvinner forvist til det private rom. Språket for det kvinnelige fulgte ikke med i det språket som den nye maskuline kulturen utviklet. Det var et språk som er nøye knyttet til jeg-dannelsen og til utviklingen av skriftkulturen. Observasjoner av stjernehimmelen og studiet av fenomener i naturen frembragte en ny abstrakt tenkning. Matematikken, filosofien, diktningen vokste frem, formulert av og for menn.
Nye statsdannelser oppsto som krevde et offentlig rom hvor statens anliggender skulle diskuteres og viktige beslutninger tas. Kvinner hadde ingen tilgang til å delta i det offentlige rom, deltok ikke i beslutningsprosesser i samfunnet – det var mennenes domene. Språket for det kvinnelige var forbeholdt privatsfæren.
Den gamle og sterke kvinneligheten sto språkløs tilbake.
Men det eksisterer et språk for det kvinnelige. Noe av dette er oversatt fra gamle tekster nedskrevet ca. 1700 år før vår tidsregning, som ble funnet under ørkensanden. Det handler om den sumeriske gudinnen Inanna og hennes reise gjennom dødsriket og hennes tilbakekomst til livet, Inannas nedgang.
La meg sitere noen linjer fra diktsyklusen: Inannas sang til sin elskede Dumuzi – som betyr trofast sønn – til ny vår og ny spiring:

Han formet mine hofter med sine vakre hender,
hyrden Dumuzi fylte mitt skjødd med fløte og melk,
han kjærtegnet mine kjønnshår, han vannet mitt skjød.
Han la sine hender på min hellige vulva (…)

– Det er lang vei mellom Inanna og det umyndiggjorte, aseksuelle kvinneidealet Sophie i Camilla Colletts roman ”Amtmandens Døtre”, utgitt i 1855, som av mange regnes som begynnelsen til kvinnenes frigjøring i Norge?

– Ja, omkring midten av 1800-tallet begynte kvinnene sin kamp – som var forberedt allerede under Den franske revolusjon – for å erobre jeget. Kvinnene begynte å kreve de samme muligheter og rettigheter i samfunnet som mennene.Veien har vært lang og smertefull, og det er ikke engang hundre år siden kvinner fikk almen stemmerett i Norden. Kvinnene på 1800-tallet og fremover overtok og integrerte mennenes språk: tenke og snakke rasjonelt og abstrakt, ha fokus rettet fremover, handle målrettet, prestere. Hva annet skulle de gjøre? Det var jo selve inngangsbilletten til å få delta i samfunnet!
Det kunne ikke falle en kvinne på 1800-tallet inn å formulere slike krav som: Vi vil ha barselpermisjon! Vi vil ha fri når barna er syke! Eller for ikke å snakke om: Vi vil ha ett år fri under menopausen! I det hele tatt kreve noen respekt for pausen og for den sykliske tenkningen – det kvinnelige prinsipp – som de førpatriarkalske samfunnene hvilte på og der kvinnene bar det spirituelle vannmerke.
Det er et glemt språk. Vi må gjenskape det – i oss selv.

– Hvorfor går du tilbake til de gamle gudinnene?

– La meg først si at det er mye illusjon omkring de gamle gudinnene og gudinnereligionene – og omkring det kvinnelige. Det er bare de lyse sidene som trekkes frem, ikke de mørke. Ofringen av sønne-elskeren eller kongen foregikk reelt sannsynligvis inntil
bortimot det andre årtusen før vår tidsregning; deretter ble kongedrapet utført symbolsk.
Gudinnene tilhører en annen tid enn vår. Vi kan ikke bare overføre deres virkelighetsoppfatning til vår tid og til våre liv. Deres ordkodeks dekker ikke vår livsoppfatning. Høyst sannsynlig døde de fleste kvinner dengang i tredveårsalderen, utslitt av barnefødsler, slit, kulde, sult.
Språket for det kvinnelige – vi kan ikke vite hva det er. Men vi kan være på sporet av det.For å forstå hvor maktfullt dette språket var og hvilken maktposisjon kvinnene hadde, må vi tilbake til mytologien. Over alt der modergudinnen ble dyrket hvilte selve livsforståelsen på det sykliske som et grunnvilkår for alt liv, noe som hadde sin opprinnelse i at menneskene oppdaget sammenhengene i plantenes og vekstenes livssyklus, og at de på et symbolsk nivå forsto meningen med månens faser.
Myten om Inanna, fruktbarhetsgudinnen fra Sumer, og hennes nedstigning til mørkets og dødens rike og hennes tilbakekomst bekrefter, i likhet med såkornet og månen som tilsynelatende dør, men som kommer tilbake, at døden og lidelsen er en overgang. I myten blir det vist at det kvinnelige kan gå ned til det sted ingen vender levende tilbake fra, og allikevel finne døren ut og opp. Gudinnen anskueliggjør frøets spirekraft, tross mørke og død; livet på jorden går videre som før. Det kvinnelige vil bringe håpet om udødelighet med seg tilbake dit hvor livets og dødens syklus føres videre, der barn blir unnfanget, født og får lov å vokse opp. Dette er den sykliske, kvinnelige forståelse av selve udødelighetens prinsipp.
Kvinner som har arbeidet med kroppen og dens rytmer, og med den kvinnelige kraften, vet at på en reise av dette slaget er det nødvendig å ha en dyp, og ikke fortrengt, kontakt med sin sanselighet, praktisk livserfaring og viten om lidelse med seg i bagasjen.
Det kvinnelige kjenner godt til kjærligheten, til alle tings foranderlige karakter og til fysisk og sjelelig smerte. Mismot, depresjon, følelse av ufrihet, tap og sorg har nok alltid hatt stor plass i kvinners liv. Uttrykket "Depresjon, ditt navn er kvinne" er tittelen på Jytte Willadsens bok fra 1983, og det er nærmest blitt et munnhell. Men det kvinnelige som vil lytte inn i en høyere dimensjon, hever seg ikke over depresjonen ved å transcendere den. Det kvinnelige søker ned til røttene, ned i mørket og jorden, og blir der en tid.
For å kunne gå opp med vårens spirekraft skal det kvinnelige – og det er viktig – være forbundet med det konstruktivt mannlige. Det mannlige kunne innenfor denne metaforikken stå for den oppadstrebende energien i frøets spirekraft: være en hjelper, en støtte. Selv om det ser trøstesløst ut, og mange frykter å bli hengende i vemodets tussmørke i all evighet, kan det kvinnelige, i balanse med den indre mannlighet, allikevel komme opp med spirene.
Reisen til underverdenen kan forstås som en initiasjonsreise som moderne kvinner kan trenge – ja, faktisk har behov for; noe mange forskere og jungiansk insipirerte forfattere nettopp fremhever.
Øvelser som Å stå epletre og Å gå ned – og å komme opp igjen er i slekt med Inannas reise. På kursene arbeider vi med kvinnelige energikvaliteter – positive og negative – i samarbeid med det mannlige, i et forsøk på å komme på sporet av det kvinnelige i oss selv.

– Kvinnelige energikvaliteter – kan du definere dem nærmere?

– Jeg synes det er fruktbart å ta utgangspunkt i en mye brukt definisjon av kvinnelig og mannlig som vi finner i den gamle kinesiske visdomsboken I Ching – Forvandlingenes bok, som antagelig har eksistert siden 800-tallet før vår tidsregning. Definisjonen av yin og yang har som forutsetning at mannlig og kvinnelig er komplementære størrelser.
Denne merkelige og dypsindige orakelbokens grunntese er at allting beveger seg ut fra et prinsipp om komplementaritet i et samspill mellom positivt og negativt, og mellom mannlig og kvinnelig – forstått som polære størrelser.
Det er en fruktbar tese at alt beveger seg gjennom polære motsetninger, mellom positive og negative poler: i kosmos og i naturen så vel som i menneskekroppen – i kvinner og i menn – og at den negative polen er like nødvendig som den positive. Dette er krefter eller egenskaper som vekselvirker i begge kjønn.
Dette er grunnmuren i I Ching.
Gjennom årtuseners – hele den patriarkalske tidsalders – utvikling av jeget og den mannlige identitet, er imidlertid alle positive energikvaliteter blitt synonyme med egenskaper i menn – og negative energikvaliteter er blitt synonyme med egenskaper i kvinner. I Ching ble omsider kjent i Vesten, og de henholdsvis positive og negative konnotasjonene i forhold til mannlig og kvinnelig avspeiles også i oversettelser til vestlige språk. Oversettelsene under er basert på den danske oversettelsen av Richard Wilhelms utgave (Strubes forlag, Kbh 1991):

Yang Yin

positiv negativ
aktiv passiv
lys mørk
sol skygge
skapende mottagelig
fast ettergivende osv.

– Dette klinger ikke særlig godt i en moderne vestlig kvinnes ører?

– Nei det gjør det ikke. Som vi ser, står det negativt kvinnelige som motsvar til det positivt mannlige. Aktiv er en definisjon av det positivt mannlige. Det ville kanskje vært mer nyansert å kalle det igangsettende, befruktende, tennende. I sin negative form kunne det så hete passiv. I menn så vel som i kvinner. Men passiv for det positivt kvinnelige? Det positivt kvinnelige, som jo kunne ha stått som motsvar til det positivt mannlige, står ikke på listen. Det er det negativt kvinnelige som står der. Det positivt kvinnelige er nemlig ikke passivt. Det stemmer ikke med hva min kropp og min intuitive følelse forteller meg om hva som i min kvinnelighet er motspillet til det aktive mannlige.
En slags foreløpig definisjon, som jeg deler med de kvinner og menn jeg har arbeidet sammen med, lyder som følger: Det positivt mannlige uttrykker seg mest som utadrettet, igangsettende, fokusert og lineært; det positivt kvinnelige mest som innadvendt, modnende, viddeoppmerksomt og syklisk. Det negativt mannlige: emosjonelt-aggressivt, destruktivt, dominerende, kontrollerende, dømmende, rigid. Det negativt kvinnelige: sugende, fastholdende, defokusert, kvelende, hypnotisk, sløvt ettergivende.
Alle disse energikvalitetene finnes i begge kjønn.
I Vesten formulerte Carl Gustav Jung og Sabina Spielrein teorien om at mannens anima og kvinnens animus bærer de motsattkjønnede egenskapene. Men på deres tid ble stadig kvinnelige – oftest negative – egenskaper forbundet med kvinnens egenskaper. Det er et språk ingen har bruk for. Hva vi har bruk for, er likevekt, balanse, mellom kvinnelig og mannlig. I menn og i kvinner.

– Hva har det å si en moderne kvinne?

– Moderne kvinner i Vesten lever innenfor en patriarkalsk samfunnsmodell og må forholde seg til en kulturell forståelsesramme som i det minste er sterkt patriarkalsk farget.
Moderne kvinner lever på mannlige premisser, tenk bare på arbeidslivet: Fra første arbeidsdag og til pensjonsalder er arbeidslivet rettet inn mot det typisk mannlige livsforløp – hvor menstruasjon, graviditet, fødsler, amming, småbarnsomsorg, menopause ikke er fysiske, kroppslige realiteter.
Innenfor den lineære maskuline samfunns- og næringslivsmodell kommer kvinner til kort, noe lønnsstatistikker, karrieremuligheter og pensjonsvilkår taler sitt tydelige språk om. Det er en modell som ikke fanger opp den kvinnelige livssammenheng.
Kvinner skal ha utdannelse, jobb, god inntekt, gjøre karriere, føde barn, amme, ha hovedansvar for hus og hjem, kort sagt: ”klare alt” – pluss være seksuelt tiltrekkende.
Kvinner har erobret det maskuline og jeget – men: Har vi mistet noe underveis?
Kvinner spør ikke seg selv: Hvor er jeg i min menstruasjonssyklus, i min livssyklus? Naturen i min kropp, hvordan har den det? Stress, hva gjør det med meg? Menn opplever ofte stress som en utfordring og får et kick av det. Kvinner kan også oppleve det, men vår kvinnelige side lider mer. Vitalitet er en kvinnelig energikvalitet og ikke det samme som stress. Stress er årsak til mye helseproblemer hos kvinner, vil jeg betale prisen?
Kort sagt: Hvordan skal jeg skape en balanse i min kropp og i min psyke som gjør at jeg har det godt, lever riktig i forhold til meg selv?
Uten å stille oss selv disse spørsmålene offergjør vi kvinner oss selv i forhold til patriarkatet og dets sett av normer og verdier.
Vi skal selvfølgelig ikke skru klokken tilbake, vi skal gjøre bruk av det konstruktivt mannlige – men: Vi skal møte det med det konstruktivt kvinnelige.

Jeg synes det er en tendens i vår tid – også i selvutviklingskretser – til å vurdere det mannlige negativt, sette likhetstegn mellom det negativt mannlige og det mannlige som sådant, med uttrykk som: macho, kontroll, vold, voldtekt. Det er et språk ingen har bruk for.
I stedet må vi lære å se den utadgående fokuserte mannlige energien i menn som noe positivt – oppjustere den! Hvis det mannlige blir møtt med power – med en likeverdig kvinnelig kraft – og ikke med en moderlig sugende energi - - puh! Så kan vi puste friere! Og kvinnen og det kvinnelige blir ikke lenger offer.
Vi kvinner må begynne å verdsette vår kvinnelighet. Oppjustere den! Og dermed føre det kvinnelige høyere opp på samfunnsskalaen. De kvinnelige energikvaliteter må inn i de kulturelle uttrykksformer, inn i de besluttende organene i samfunnet – i næringslivet, i organisasjonene, i de politiske partiene!
Det kunne ytre seg ved å innta en vente-og-se-holdning eller å ta en pause når en konflikt seiler opp, for å se om ny innsikt kan løse floken – i stedet for hevn eller umiddelbar handling. Det være seg i det private eller det offentlige rom.

– Du poengterer flere steder at boken også henvender seg til menn?

– Ja, "Et språk for det kvinnelige" henvender seg også til menn. Boken handler selvfølgelig også om menn. Den arbeider med synsvinkler som jeg har erfart at menn kan ha glede av å orientere seg ut fra, blant annet den at vesentlige aspekter av det kvinnelige i menn ble liggende i det ubevisste, samtidig med at både menn og kvinner gjennom årtusenene skiftet roller og status. Hvis det kvinnelige finner et språk for sin fulle aksept av kvinnelighetens kraft, kan dette glemte lag av det mannlige komme frem i lyset uten å være skremt av, eller aggressivt vendt mot, det moderlige, fordi det mannlige da kan få et voksent motspill.
Selv om boken innimellom inneholder avsnitt med øvelser som knytter seg til epletrær og hundrager, er det mitt håp at også menn vil lese dem og kanskje prøve dem. Jeg håper de da vil ha forståelse for at språket er utformet på, og perspektivet forskjøvet i retning av, kvinners premisser. Det mannliges historie og mennenes historie blir fortalt igjen og igjen, og er hele tiden underforstått i kulturen vi lever. Men menn lever sammen med kvinner, til glede og besvær. Det er mitt håp – blant annet ut fra det fokus denne boken har – at kanskje det en dag blir mulig for menn å leve sammen med kvinner ut fra et annet perspektiv på hva kvinnelighet kan være enn det som er innebygget i patriarkatet.

– Øvelsene du beskriver i boken, hvordan skal leseren forholde seg til dem?

– En inspirasjonskilde for denne boken, som handler spesifikt om det kvinnelige, er samarbeidet med de hundretalls kvinner i alle aldre som i løpet av de siste fjorten årene har vært med i mine grupper. Dette samarbeidet har hatt arbeidstittelen "På sporet av det kvinnelige".
De 22 forslagene til øvelser du vil møte underveis i boken, gir et innblikk i dette arbeidet. Du kan lese dem som konkrete uttrykk for bokens idé, og du kan naturligvis også velge å utføre noen av dem – eller alle sammen. Arbeidet med øvelsene har gitt opplevelser av, og skapt ord for, hva vi aner kan være genuint kvinnelige ressurser som det ikke har vært noe språk for. Bildene trer tydeligere frem for oss når kroppen kan merke at den er på sporet av kvinnelighet kan være. Når følelsene svinger med, når åndedrettet blir dypere, og når vårt rasjonelle jeg kan akseptere det, blir det reelt, og dermed kan det også brukes i hverdagen. Bildene kan bidra til at noe subtilt, noe hittil ukjent, kan uttrykke seg i vår konkrete virkelighet.

– Hva har vært din hensikt med å skrive denne boken?

– Min hensikt med boken og med mitt arbeid med mennesker – kvinner og menn – er å gi det kvinnelige en plass i vår kultur på lik linje med og i konstruktiv utveksling med det maskuline – og å gi rom for en undrende gjensidig respekt mellom de to kjønn, som er så vidt forskjellige.

*


Neel Fasting: Et språk for det kvinnelige
Oversatt av Turid Nystøl Rian
Emilia, Oslo 2005
- ” - Seksualitet, selvudvikling og tantra – en vestlig vej
Borgen, Kbh 1991

Informasjon om Neel Fastings kurs på Vækstcenteret og i Norge kan du
få ved å kontakte Turid Nystøl Rian på e-post: [e-mail]