Chameli M. G. Ardagh: Guds feminine ansikt

[Øyvind Solum]

Artikkel trykket i Visjon - Alternativt Nettverks magasin - www.altnett.no


Chameli M. G. Ardagh har i mange år vært involvert i utforskingen av en mer feminin influert spiritualitet, og hun holder retreats og seminarer både i USA og i Europa. Gjennom skrivning av bøker og artikler og gjennom hennes engasjement i flere kvinnenettverk, deler hun sin pasjon for en verden og en åndelighet der det feminine og det maskuline er likeverdige. Sammen med sin mann Arjuna leder hun også Real Love, og The Living Essence training– the art of living consciously in the context of ordinary life. Hun er opprinnelig fra Norge men bor nå sammen med Arjuna og to stesønner nord i California.

Guds feminine ansikt

Er kvinnelig spiritualitet annerledes enn den mannlige? Er mye av den tradisjonelle religiøsiteten – og mange mystiske tradisjoners higen etter opplysning – egentlig livsfornektende og en flukt fra verden og vesentlige deler av oss selv?

Av Chameli M. G. Ardagh

Hva er din dypeste lengsel?
Hva er egentlig den stemmen i ditt hjerte som får deg til å skue mot horisonten på kalde vinterkvelder, som får deg til å ufrivillig gjøre et lite hopp når vinden skifter retning om våren? Lengselen som visker ut all annen lengsel, flammen som holder deg i bevegelse. Om du skulle vaske livet ditt rent for alt som distraherer deg – hva er det som får deg til å stå opp om morgenen?

Jeg har reist rundt i verden og stilt dette spørsmålet til kvinner i mange land, og jeg spør meg selv det samme igjen og igjen. En ting jeg har oppdaget er at et oppsiktsvekkende antall kvinner kompromisser det de i dypet av sitt hjerte holder hellig. Hvordan vi gjør det varierer, men en av de mest vanlige måtene vi kompromisser vår dypeste lengsel er at vi aldri riktig undersøker hva den er.

For meg har ordet begjær, eller å ville ha noe, en annen betydning enn lengsel.
Å begjære noe, eller å ville ha noe, er ønsket om å fylle en tomhet; noe mangler. Det er impulsen som får oss til å søke tilfredsstillelse fra eksterne kilder.
Når jeg bruker ordet lengsel, mener jeg å beskrive en intuitiv visshet, et urminne om livet i den mest direkte form. Vi lengter etter å hvile dypere i hva som allerede fins her.
Vi begjærer det perfekte kjærlighetsforhold – vår lengsel er å åpne oss for kjærligheten.
Vi begjærer at andre vil anerkjenne oss – vår lengsel er å hvile i livets innebygde perfeksjon.

Men sjelden stopper vi opp for å undersøke essensen av vår lengsel. Om vi ser nærmere på de mål vi i flokk og følge jager etter, er det nærliggende å tro at svaret på dette spørsmålet er:
– å tjene penger
– å bli forfremmet
– å ha et større hus
– å ha likedan forhold som de har på film
– å være den smarteste av alle sammen
– å ha så slank kropp som mulig
Vi lever våre liv i denne karusellen av “mer ting til meg” og “ jeg vil være den beste”, så lenge vi ikke gir oss selv tid til å undersøke de underliggende strømningene som driver oss. Hva er det de egentlig handler om?

Det finnes perioder i livet der vi blir tvunget til å stoppe opp og ta en dypere titt. Det kan være når vi mister en vi elsker, vi blir alvorlig syke, eller vår økonomi kollapser, og vi ikke lenger kan unngå å våkne opp og sette spørsmålstegn ved hvordan vi lever våre liv.
For noen, som det var for meg, klarer vi aldri riktig å flykte fra den hule tomheten i måten vi lever våre liv, så vi kaster oss ut i en energisk søken etter et alternativ.

Jeg følte fra tidlig alder at “dette kan ikke være alt”, og jeg søkte med hud og hår etter en alternativ måte å leve på. Det ledet meg tilslutt, som for mange andre, til åndelig søken.
Åndelige tradisjoner og åndelige lærere, appellerer til den delen av oss som vet at ”det må finnes en dypere mening med det hele”.
Jeg absorberte disse åndelige teoriene som en uttørket svamp, og selv om dette alternativet var mye dypere og absolutt mer tilfredsstillende enn det rene materialistiske liv, så unnvek jeg prosessen med å virkelig utforske essensen av min lengsel.

Når vi ser nærmere på målene som mange åndelige retninger setter for oss, er det naturlig å tro at det vi lengter etter er:
– å viskes ut
– at livet en vakker dag vil være absolutt stille
– at jeg vil bli frelst
– at jeg vil transcendere vekk og ut av kroppen
– at jeg ikke lenger vil ha kroppsfornemmelser eller følelser, spesielt ikke negative.

Jeg var i årevis involvert i åndelige tradisjoner basert på mange av disse verdiene. I mangel på andre rollemodeller, adopterte jeg disse verdiene som om de var toppen av åndelig utvikling, og jeg ignorerte den enkle visdommen i mitt eget hjerte.
I min pasjonerte lengsel etter “noe”, kastet jeg meg lidenskapelig inn i dogmer skapt av det maskuline psyke. Jeg var målorientert, jeg var innadvendt. Jeg trodde at jeg måtte avvise vanlig menneskelig liv for å oppnå mine åndelige mål. Jeg endte opp med å tro at det guddommelige finner vi bortenfor vanlig liv. Og aldri et øyeblikk tenkte jeg over det faktum at alle disse åndelige konseptene var nedskrevet og oftest praktisert av menn, og at det kanskje var en mulighet for at det rett og slett var disse mennene som ønsket seg bort fra vanlig liv. Jeg var overbevist om at disse modellene var innebygd i Den Guddommelige Sannhet, istedenfor kanskje kun symptomer på hvordan det maskuline affirmerer seg selv i gitte kulturelle sammenhenger.

Jeg var i India da jeg ble sparket ut av det endeløse hamsterhjulet der jeg heseblesende hadde jaget etter en fremtidig tilstand av opplysthet
Det som skjedde den uforglemmelige vintermorgenen var ingen åndelig atomeksplosjon, det var ganske enkelt at det mirakuløse i livets enkelhet, i dette øyeblikket, forsiktig kysset min panne.
Jeg satt med min lærer Shantimayi og rundt tyve andre personer i et lite tempel med store vinduer åpnet mot en majestetisk natur.
Lukten av røkelse lå tung i rommet, samt lyden av Gaytri-mantra, en bønn for hele verdenen om oppvåkning til vår eksistens utenfor vårt lille personlige selv.
Ved å totalt gi meg hen til denne sangen, denne bønnen som inkluderer alle, opplevde jeg for første gang at det ikke fantes en separat “meg”. Denne følelsen av “meg” var helt forsvunnet, jeg var ett med bønnen, jeg var en total bønn for hele menneskeheten. Og det var ingenting som manglet.

Jeg hadde reist i mange år til India og til andre steder i verden, jeg var en “søkende”, jeg søkte opplysthet. Jeg hadde hatt mange sterke åndelige opplevelser, men forført av alle konseptene om hvordan opplysthet skulle se ut, ville jeg snart fortsette den energiske klatringen mot nye høyder. Jeg var fast bestemt på å nå den ultimate “tomheten”, å nå en tilstand hvor all menneskelighet ville forsvinne, og bli borte for alltid. Denne jakten holdt meg travelt opptatt med min prosess, med min personlige utvikling, med min opplysthet.
Nå satt jeg her ved foten av Himalaya-fjellene og sang for oss alle sammen, og jeg var fri. Det fantes ikke lenger behov for å bli kvitt noe, eller å nå en slutt. Det var kun kjærlighet, uttrykt i sin reneste form, som fullstendig visket meg ut.
Fra og med dette øyeblikket var det klart som fjelluften at denne kjærligheten ikke er en følelse som kommer og går, den er min sanne nature. Det stoffet alt er laget av, og det var, og er for meg, ingenting som er mer viktig i hele verden enn å la livet bli et direkte uttrykk av denne kjærligheten.

Jeg har hatt æren av å bli kjent med mange bemerkelsesverdige kvinner, i mine retreater og seminarer, i private sesjoner og i kvinnesirkler, fra alle deler av verden, og sammen har vi utforsket hvordan vi kan leve et liv med respekt for vår dypeste lengsel. Hvordan livet ser ut bortenfor konsepter og sammenligninger. Vi har utforsket hvordan vi kan være med hverandre og med livet, avslappet i kroppen, åpne og fullstendig hengivne til øyeblikket.
Vi har vært villige til å ta tak i alle de mønstrene som har forgiftet det feminine. For eksempel; kvinner har et mønster av konkurranse seg imellom, av å dømme hverandre og seg selv, sladder, skyldkasting, og fråtsing i emosjonelle drama. Igjen og igjen har vi vært tvunget til å bryte fri fra de rigide stereotypene som begrenser vårt samfunn.

Det er på tide nå å bringe balanse mellom det maskuline og det feminine i våre liv. Både menn og kvinner må delta i denne utviklingen, men oppdagelsesreisen inn i dypet av det feminine må først tas av oss kvinner, vi er tross alt de som kjenner oss mest hjemme der.
Når kvinner kommer sammen og vi gjenkjenner guds feminine ansikt i hverandre, kan vi igjen ha tillit til vår dypeste lengsel. Når vi er lojale med den enkle sannheten i vårt hjerte, ser vi og lærer av naturens nøye utarbeidede balanse der det maskuline og det feminine er uatskillelige. Det er kun i vår ofte forvirrede tankeverden vi klarer å putte den ene over den andre.

I gudinnens favn

Det kreves ikke at du melder deg inn i noen spesiell sekt eller religion for at den guddommelige feminines visdom kan velsigne ditt liv. Vi behøver ikke å kle oss eller bevege oss på en spesiell måte, ikke heller er det nødvendig at vi følger strikte regler eller dogmer. Hun finnes ikke i noen spesiell lærebok eller i utvalgte templer.
Nei, hun bor i midten av vårt eget hjerte. I hennes favn blir alting ett, ingenting er utestengt.

Det gjør ingen forskjell om du danser din daglige dans på høye hæler som forretningskvinne, barfot ute i skogene, alene i ditt atelier, eller blant barnelatter i kjøkkenet, hennes varme er alltid tilgjengelig. Til og med nå...
Å leve hånd i hånd med henne åpner portene inn til naturens egen visdom og dine feminine røtter blir igjen vibrerende og levende. Endelig tør du lytte til sannheten som synges fra din benmarg og fra dypet av din sjel. Du kan igjen kjenne dine føtter på marken og vite med hele deg at du er en del av altet.

Om vi lytter innover kan vi høre kallet etter en åndelighet som omfavner både det maskuline og det feminine. For at dette kjærlighetsmøtet skal komme fram fra skyggene og fullbyrdes i fullt dagslys, må vi verne om og gi næring til den feminine visdommen som ellers ville ha gått tapt.
Heldigvis har det altomsluttende livets vev støttet det feminine gjennom tider med dyp sjelelig hunger. Sannhetens flamme har brent på tross av undertrykkelse og redselspropaganda. Den feminine energien ble baksnakket og vi ble nektet vår naturlige visdom og vår samhørighet med jorden. Forvrengningen gikk så langt at til og med våre kropper ble stemplet som djevelens verktøy. Noen av oss ble forvillet til å tro at åndelig frihet kun var for menn, at alt som var hellig for oss var bare avsporinger. Vi ble oppmuntret til å velge bort familie liv for å kunne leve et åndelig liv- vi ble fortalt at den uendelige umanifesterte kilden var viktigere enn hvilken form den tar. “Pass deg” sa de “kjødet vil lede deg vill”.
Men det feminine var der hele tiden, fnisende bak sløret, og hun våket over sin juvel til tiden var moden og menneskene kunne verdsette den.

Her er vi i dag. Vi følger urgamle velopptråkkete stier i vår sjel, samtidig som vi famler oss fram på nye. Vi er med på å føde fram en åndelighet som gir løfte om enhet og integritet på en måte vi aldri tidligere har sett. Vi blir utfordret til å sette spørsmål ved våre velkjente åndelige kart og modeller: Stemmer de med det nye landskapet som vokser fram rundt oss og inni oss? En ting er i hvert fall sikkert – på de nye kartene kommer uten tvil gudinnens uvurderlige visdom å finnes med, det kommer kvinner over hele verden til å sørge for!

Noen av oss tar i disse dager våre første klossete skritt i å la det guddommelige feminine uttrykkes gjennom vår kropp, mange kvinner møtes i kvinnegrupper der vi speiler og støtter hverandre. Hun er overalt, så moden for å nå bli gjenkjent for det Hun er – det guddomlige som tar form.

Vi kan se Gudinnen glimte i en kvinnes øye, i hvordan hun tar vare på den hun elsker, i raseriet mot urettferdighet, og i den vilkårsløse kjærligheten. Vi ser henne i svingende hofter, i latteren fra dypt nede i magen, og i den bunnløse sorgen over barn som blir utsatt for overgrep og smerte. Hun er der i det ømme kysset på elskerens hals, og i det hamrende hjertet som akkurat har nok mot til å vise seg. Vi kjenner henne i de ville stormene og i den klare luften en oktober-morgen. Hun er den som kiler i magen om våren.

Hun fins i dypet av din lengsel, i de livgivende brystene, i råtnende løv, og i stemmen som hvisker sannheten. Det er Hun som rister i deg når du lever ditt liv i kompromiss, og som danser vilt med deg i din ekstase. Hun er det myke kysset fra solstrålene, og Hun er månens kjølende favntak. Hun er stemmen som velger kjærligheten framfor alt, uten å uteslutte noen ting.
Gudinnen er alt som tar form, vilt og fargerikt, dypt og i stadig forandring.
Hun er uforutsigbar og totalt fri, en mesterinne i den dypere kjærligheten.
Hun er livets feminine aspekt, Hun er guds feminine ansikt.



Over hele verden våkner kvinner opp og vi rister av oss støvete dogmer for å undersøke hva som virkelig er sant. Hva er den lengselen inni oss? Er det vi har blitt lært opp til å søke etter virkelig hva vi dypest inne lengter etter? Hjertets visdom er enkel og uskyldig og den gir oss håp for et mer balansert liv på vår kjære planet.

Vend oppmerksomheten innover og kanskje du vil oppdage noe lignende som jeg og hundrevis av kvinner jeg har utforsket sammen med har gjort. At vår dypeste lengsel er
– Å ta imot livet som det er
– Å være fullstendig tilstede i livet
– Å leve et naturlig liv
– Å leve åpent og uten harde skjold av forsvarsstrategier
– Å føle alt
– Å gi seg hen til livets innebygde enhet
– Å la hver krik og krok av oss selv bli fullstendig elsket og akseptert
– Å elske
– Å være kjærlighet
– (Fyll in med dine egne ord…)

Når vi realiserer og hengir oss til hjertets enkelhet, vil vår åndelighet få en fundamentalt forskjellig mening. Vi søker ikke lenger å transcendere “ut og vekk herifra”, men å åpne oss til et flerdimensjonalt liv i midten av våre daglige gjøremål. Vi anerkjenner faren med å fortape oss i luftige ideer om en fremtidig tilstand av perfeksjon, at dette faktisk hindrer oss i å oppdage og gi oss hen til perfeksjonen som allerede er tilstede i øyeblikket. Vi føler den uunngåelige smerten av å dele verden opp i dualistiske modeller, og vi begynner å puste dypt ned i kroppen mens vi ønsker livet velkommen i sin helhet. Det feminine i oss alle er fullstendig tilstede i øyeblikket, nyter av livets fargerike skala av følelser, lyder og lukter, nyter av balansen mellom uavbrutt død og gjenfødelse.

Det feminine i oss alle ler av opplysning som et mål i fremtiden, og ser på det som intet mindre enn en ide, en tanke som fanger oss. I stedet spør hun; har vi virkelig så mye tid at vi kan utsette å gi av kjærligheten i våre hjerter?

Denne artikkelen er et utrag fra Chameli M. G. Ardaghs bok: Come Closer – spiritual awakening for the feminine heart.
Du kan skrive til Chameli på [e-mail]. www.wildlove.org
www.livingessence.com,