Dag Balavoine - om Camphill, fellesskap og individualitet

[Øyvind Solum]

Artikkel trykket i Visjon - Alternativt Nettverks magasin - www.altnett.no

Dag Balavoine - om Camphill, fellesskap og individualitet

Camphill er blitt betegnet som en antroposofisk klosterbevegelse. Dag Balavoine, som er en sentral kraft i den norske Camphill-bevegelsen, trekker heller frem fellesskapsimpulsen som det sentrale i disse behandlingsinstitusjonene for psykisk utviklingshemmede og andre omsorgstrengende og som gjerne har karakter av en økolandsby.

Av Øyvind Solum

- Initiativtakerne til Camphill landsbyene var flyktninger fra 2. verdenskrig, vesentlig unge jøder fra Wien, som var inspirert av antroposofien og Julestevnet i 1923 hvor Rudolf Steiner satte grunnstenen for en ny fellesskapsdannelse. Den antroposofiske legen, Karl Kønig og medarbeiderkretsen rundt ham, måtte flykte da nazistene rykket inn i Østerrike. De havnet i Camphill i Skottland, hvor de startet en skole og annet arbeid med psykisk utviklingshemmede barn. Etter krigen kom det mange unge mennesker fra Mellom-Europa som ville være med å bygge opp dette, og det ble etter hvert flere steder. Da de psykisk utviklingshemmede vokste opp og sluttet i skolen kom behovet for å skape tilbud for voksne, og den første landsbyen, Botton Willage, ble født. Intensjonen var å skape et arbeidsliv, sosialt liv og kulturliv for voksne psykisk utviklingshemmede. Idag bor det mellom 5-6oo mennesker der. Gründerne ville vise at den Mellom-Europeiske kultur ikke bare kunne frembringe nazisme.

Camphillandsbyene var økolandsbyer før det begrepet ble moderne. Når et slik antroposofisk initiativ vokser, vil det bringe inn alternativ medisin i form av antroposofisk medisin, og økologisk jordbruk i form av biodynamisk jordbruk, og alternativ energi, som en naturlig del av sitt prosjekt.

I Norge begynte Camphill i -66 med Vidaråsen, og siden det er det blitt seks landsbyer. Omtrent 300 mennesker bor i landsbyene, inkludert både medarbeidere og beboere. Vidaråsen, som er det største stedet, rommer mer enn 150 mennesker.

- Modellen er veldig kollektivistisk?

- Vi er finansiert av sosialdepartementet. Lønningsandelen blir forvaltet av medarbeierene, og alle får sine behov dekket av en felles pott. De aller fleste mottar ikke lønninger i vanlig forstand. Arbeid og lønning er helt atskilt. Uansett hva den enkeltes yteevne er får en sine behov dekket. Man skulle ikke tro det var mulig, men hos oss er det en realitet. Noen spiser mer sjokolade, røyker sigaretter eller trenger mer fritid. Andre er mer sparsommelige og mener at alle burde være det. Dette kan skape stridigheter, men hvis man har en felles visjon er det lettere å godta at vi er forskjellige og har ulike behov. Vi er alle så kompliserte og sammensatte mennesker idag at det kan aldri bli enkelt å skape et godt felleskap. Å bo og arbeide med omsorgstrengende er likevel inspirerende og en hjelp for å klare dette.

- Camphill ble ikke startet bare for de psykisk utviklingshemmede, men like mye for dem som var med på å skape dette?

- For å kunne skape et best mulig sted for de psykisk utviklingshemmede måtte de selv bo og leve der. De måtte ikke bare være lærere, men medmennesker. I starten, og langt på vei fortsatt, bor medarbeiderfamilier under samme tak med beboerne. Det var en fellesskapsintensjon som drev de første medarbeiderne.

- Camphill har blitt betegnet som en antroposofisk mysterieskole eller snarere klosterbevegelse. Hva er din kommentar til det?

- Det er vanskelig å skape et godt fellesskap uten å ha fokus på det ikke-synlige og mellommenneskelige. Enhver sosial sammenheng har mysteriekarakter hvis den blir fordypet, om man er bevisst det eller ikke. Når man møtes i en studiegruppe utveksles tanker og følelser, og hvis man bor sammen som i et bofellesskap, så blir andre menneskelige kvaliteter involvert og da fordypes de menneskelige forhold. Alle som møtes og gleder seg over det, men også utfordrer hverandre, vokser i selverkjennelse og modnes som menneske. Det er selve skolen, og den er avhengig av den enkeltes vilje til selverkjennelse.

- Dette indre livet må jo likevel sies å være en grunnintensjon ved Camphill, og ikke bare en positiv sideeffekt?

- Ut fra de visjoner som Steiner formidlet så kommer mennesket, historisk sett, fra en helt annen sosial struktur enn i dag. Vi kommer fra stammesammenhenger hvor fellesskapet var viktigere enn individet. Jo lenger vi kommer inn i vår tid, dess mer kommer individet frem. I dag er det individuelle det viktigste - det som bærer et moderne fellesskap. Å skape et fellesskap ut fra individet må være grunnet på at individet går gjennom en personlig utvikling. Vi lever i en tid hvor alle sosiale sammenhenger har mysteriekarakter. Idag står vi alle mer alene som individ. Selv om vi lever i et ekteskap har vi individuelle agendaer. Hvis man skal klare å gjøre f.eks et ekteskap konstruktivt og ikke la konfliktene, som må komme, være til hindring for felleskapet, må den enkelte gå gjennom katarsisopplevelser som fører fellesskapet - i dette tilfellet ekteskapet - inn i fornyende mønstre. Derfor vil ethvert moderne fellesskap ha mysteriekarakter når det er innstillt på personlig utvikling. Jeg vil ikke komme med for bastante uttalelser om at intensjonen til Camphill er å være en mysterieskole.

- Camhill er kjent for å ha et forholdsvis sterkt religiøst aspekt, også i den grad at enkelte mer rasjonelt orienterte antroposofer kan synes det kan bli i meste laget?

- I Camphill er det religiøse en naturlig del av fellesskapslivet. Hvis man skal skape et fellesskap uten å ta det religiøse livet på alvor blir det ikke fullstendig. Hvis man vil utvikle seg som menneske bør man også utvikle de religiøse sidene av seg. Arbeidet med antroposofi på tankeplanet er det første og vesentlige skrittet for å komme inn i en individuell tenkning, men når tenkningen skal fordypes og utvides bør den dukke inn i følelsen og bli religøs.

- Er denne formen for religiøstet vesenforskjellig fra annen religiøstet?

- Ikke nødvendigvis, men der folkereligiøsteten lever som en naturlig del av livet er den på en måte naturgitt, men i vår tid, når den tradisjonelle religiøsiteten viker plassen for den individuelle tenkningen, vil vår oppgave være å fordype tenkningen inn i det religiøse igjen. Vi kommer, historisk sett, fra en instinktiv religiøstet, slik som barnet og vil måtte komme tilbake til religiøsiteten igjen, men våkent , gjennom fordypet tenkning. På veien vinner vi vårt ego, vår individualitet.
Min forståelse av kristendommen er at det førkristne menneske var helt avhengig av sine omgivelser, et vesen av arv og miljø og av intensjonene og tradisjonene fra folkene rundt seg. Siden Kristus - Solvesenet - inkarnerte på jorden, gjennom det korsfestede mennesket Jesus av Nasareth, er menneskets ego knyttet til den jordiske substans. Kristendommen er ikke først og fremst er en lære, men en kraft som siden da lever i jorden og hele menneskeheten og som hjelper oss til å bli individuelle mennesker. Før har vi vært avhengige av tradisjonenes erfaringer av hva som er sannhet, men når vi erfarer sannheten individuelt, så blir vi selv et individ. Vi blir ikke kristne i konfesjonell betydning, men vi blir individer, og, etter min forståelse, kristne, i kosmisk betydning.
Mysterieopplevelsen har ikke vært det vesentlige for kirken. Det er inntil idag det folkereligiøse som har vært det vesentlige for den konfesjonelle kristendommen. Hvis den skal ha en fremtid som kulturimpuls, må den etter min oppfatning bevisstgjøre seg de esoteriske, mystiske, elementene som er nerven i kristendommen. Det er protestantismens vanskelighet at den knytter seg så sterkt opp i Det Gamle, førkristne, Testatementet at den så lett glemmer frihetsbudskapet som kommer med Det Nye Testamenetet.

- Er det da mere mysterietradisjonene som er bærere av sannheten?

- Jeg har en opplevelse av at hvis vi går tilbake til den førkristne tid, så var de store, hellige, mysteriene en helhet, men etterhvert ble de splittet opp i mange foorskjellige religøse strømninger, gjennom interne stridigheter, som alle mente de var bærere av sannheten. Det er mye av bakgrunnen for elendigheten vi kjenner fra historien. Det som er oppgaven i vår tid er å binde dette sammen igjen. Det kan vi ikke gjøre ved å ta utgangspunkt i disse strømningene som tradisjoner, men vi må gjøre det ved å ta utgangspunkt i vår individuelle erfaring. Da ser vi at sannheten ikke er oppsplittet i mange religiøse retninger. Der erfaringen er sann, er disse sannhetene en enhet. Det er vår oppgave og utfordring, i dag - å komme til denne sannhetsopplevelsen. Man må ta utgangspunkt i det man opplever individuelt i møte med dette og forsøke å heve seg over det felt hvor alle forskjellighetene råder. Hvis man ser på utviklingen av vår kultur så må det være noe som holder oss sammen, en åndelighet som er utenfor eller ovenfor disse retningene. Det er dit vi må. Jeg er opptatt av å finne frem til de menneskene som klarer å ta dette skrittet og ikke skaper stridighet, men heller søker det allmennmenneskelige. En religiøsitet som gjør oss til mennesker, og ikke representanter for en retning. Jeg håper at det skal være mulig å kommunisere om vesentlige ting og at man kan legge tradisjonene bak seg og snakke ut fra erfaring. Når vi sier at vi er antroposof eller bahai begrenser vi vårt møte med den åndelige verden. Likevel sier jo jeg også at jeg er antroposof da dette er kilden til min inspirasjon, nemlig en spiritualitet som forsøker å bringe den åndelige virkelighet inn i forståelige begreper som det kan forskes med, som en åndsvitenskap i vår tid, noe som gir et vesentlig bidrag til den moderne kultur.

- Er Camphill-bevegelsen fortsatt i fremvekst?

- Den har vokst veldig i 80- og 90-årene, og nå er det ca. 110 Camphill-initiativ i verden. De siste tre årene har det ikke blitt flere beboere i Norge, men jeg tror ikke det er noen tilbakegang, selv om landsbystrukturen kan endre seg. Landsbyene er ikke først og fremst helseinstitusjoner, men landsbyer for mennesker uansett hva slags problemer de har. Grimberg sier et sted ,”at kvaliteten av et samfunn kan måles ut fra den grad de tar hånd om sine svakeste lemmer”. I den grad de svakeste står i sentrum i landsbyene, tror jeg de vil utvikle seg. På Vallersund Gård, der jeg bor, utvikler vi nå et boligbyggelags-initiativ der mennesker som ikke arbeider med beboerne også kan flytte til miljøet. Det er allerede nå mennesker som synes at miljøet er interessant og flytter i nærheten av landsbyene. Jeg skulle ønske at flere mennesker skal bo i landsbyen, uten at de er medarbeidere. Fokuset på landsbyen vil dermed bli sterkere, og behandlingsdelen blir en del av en større helhet. Jeg synes dette er en spennende utvikling, og tror at det også vil gjøre det mer inspirerende for de omsorgstrengende og andre å knytte seg til landsbyene, særlig siden alle landsbyene også har en Steinerskole i sin nærhet. Jeg tror at Camphillandsbyer og andre økolandsbyer gjør et grunnarbeid for andre fellesskapsdannelser som må komme. Dette er også mulig å gjøre i en by. I Norge finnes Kristoffertunet i Trondheim og Solborg er i startgropa med et i Jevnaker.

- Hva skal egentlig til for å skape gode landsbyer?

- Det er tre aspekter som er viktige. Det første er at man har gode fester hvor man gleder seg over å være sammen, enten det nå er årstidsferinger eller fødselsdagsfeiringer. Det andre er at man har arbeidsområder der man kan utvikle sine ferdigheter og støtte fellesskapet gjennom ens kompetanse. Det tredje aspektet er at man arbeider ut fra felles visjon, og arbeider sammen på denne fellesvisjonen. Slik dannes et hylster om fellesskapet. Jeg tror, på samme måte som et menneske har kontakt med sin engel, så blir det et større erkeenglevesen når mennesker slutter sammen i fellesskap. Fellesskapet kan slik bli ledet av større, gode krefter. Hvis vi tror at individet er verdensmester både på himmel og på jord, så tar vi feil. Den åndelige verden er avhengig av at mennesket er individ og at vi henvender oss til den åndelige verden for hjelp. Å tro at vi kan klare oss alene er en illusjon.

Antroposofisk Selskap, Camphill og en rekke andre antroposofiske virksomheter vil ha en stor utstilling på den store alternativmessen i Oslo Spektrum. De vil også holde en rekke foredrag og delta i paneldebatter. Du kan også kontakte dem på www.camphill.no, eller [e-mail] eventuelt ringe 72527740.


Billedtekster:

Camphill-landsbyene tilbyr et helhetlig bo- og arbeidsfellesskap for unge og voksne med særlige omsorgsbehov. Landsbyene er grunnet på ideen om et levende fellesskap der omsorgstrengende og medarbeidere, eventuelt med sine familier, bor sammen i husfellesskap.

Camphill-landsbyene i Norge eies en stiftelse, Landsbystiftelsen, som idag har bygget seks landsbyer i Norge. De fleste landsbyene er bygget opp rundt biodynamiske bondegårder med kuer, hester, griser, sauer, høns og andre dyr. Ved noen av landsbyene gir fjorden eller havet muligheter for fiske.

I tillegg til jordbruk har hver landsby forskjellige håndverksaktiviteter. Her finnes blant annet snekkerverksteder, bakerier, verksteder for tekstil og keramikk. Også her legges arbeidet opp slik at mennesker med ulike funksjonsnivåer kan delta. Flere av landsbyene har egne butikker hvor både matvarer og håndverksartikler fra landsbyenes egen produksjon er til salgs.
Husarbeidet er en vesentlig del av virksomheten i landsbyen. Husene skal stelles og måltidene forberedes.

Kunst og kultur vever seg inn i alle aspekter av landsbylivet og skaper inspirasjon og glede i et større perspektiv. Feiringen av årets høytider er kulturelle og sosiale høydepunkter i landsbylivet.