Jan Boyer Vindheim: Ånd og materie i miljøpolitikken

[Øyvind Solum]

Artikkel trykket i Visjon - Alternativt Nettverks magasin - www.altnett.no

Ånd og materie i miljøpolitikken

En av de viktigste utviklingene i menneskehetens kollektive bevissthet de siste årtiene er miljøbevisstheten; erkjennelsen av at alt liv på jordkloden er knyttet sammen i et uløselig fellesskap. Miljøbevegelsen gjorde store framskritt på slutten av nittenhundretallet, men er i dag under angrep fra mange hold. Disse angrepene bygger ofte på et verdensbilde der forbruk og økonomisk lønnsomhet er den grunnleggende, for ikke å si den eneste, verdi. Bare ved å presentere et annet perspektiv på tilværelsen kan vi møte denne argumentasjonen på tilfredsstillende vis.

av Jan Bojer Vindheim

Lomborg og Fossen
Den danske statistikeren Bjørn Lomborg skapte i 1998 røre i Danmark med en serie kronikker i «Politiken» der han gikk til nærgående angrep på miljøbevegelsen. Kronikkene ble siden omarbeidet til boka «Verdens sande tilstand».

Erling Fossen gjentar en rekke av Lomborgs påstander i sin bok «Antinatur», og karakteriserer i velkjent stil miljøbevegelsen som dogmatisk, puritansk og tilbakeskuende. Fossen vil avlive det han ser som de livsfiendtlige miljømytene ved å sette opp tre alternative myter:
- Jordkloden er ikke overbefolket (og kommer ikke til å bli det).
- Det finnes ingen drivhuseffekt, (og iallfall er den ikke menneskeskapt).
- Det biologiske mangfoldet er ikke truet (iallfall ikke av menneskelig virksomhet).

På alle de tre nevnte områdene finnes det solide data som gir helt andre konklusjoner enn dem Fossen (og Lomborg) kommer fram til. Det har da også vært et relevant hovedpoeng for de fleste kritikere av Fossens bok. Men Fossens budskap er ikke først og fremst faglig basert, og en kritikk av det vitenskapelige grunnlaget hans vil derfor ikke ramme kjernen i budskapet han presenterer.
Fossen er ærlig nok til å beskrive sin innsats som en kamp om mytologier.

Markedets fortreffelighet
Om Fossen i stor grad bygger på Lomborg, er Lomborgs verk i minst like stor grad basert på den amerikanske økonomen Julian Simon. Hele Lomborgs argumentasjon og de aller fleste av hans eksempler kan leses direkte ut av Simons verker. Simon, som var tilknyttet det høyreorienterte Cato-institute, hevdet med styrke at markedsmekanismene til enhver tid vil sikre at nødvendige ressurser er tilgjengelige til riktig pris, og sikre tekniske framskritt. Ressursmangel vil derfor aldri kunne inntreffe, uansett hvor stor jordklodens befolkning måtte bli. Simon hevder dessuten at tilgangen på mat, reint vann, tilfredsstillende boliger og andre goder er økende. Det biologiske mangfoldet er ikke truet, skogsarealet øker, dyrkamarka øker og villmarka øker.

Lomborg gjentar alle disse argumentene og legger til noen danske eksempler. I utgangspunktet deler han Simons premiss, nemlig at markedet vil sikre at ressursene aldri kan uttømmes, fordi prisen på knappe ressurser vil øke slik at det stadig blir mere lønnsomt å utnytte marginale ressurser. Lomborg, som foreleser i statistikk ved universitetet i Århus, har satt opp regnestykker som skal vise at en lang rekke gjennomførte og foreslåtte miljøtiltak ikke er samfunnsøkonomisk forsvarlige. I et lengere perspektiv innebærer Lomborgs regnskap at han diskonterer prisen på ulike tiltak mot utgiftene til å rette opp framtidige skader, ved hjelp av en rente på 3 - 5%. En av hans kritikere har ved hjelp av Lomborgs modeller beregnet at tapet av hele Danmarks landareal om 500 år kan betales ved hjelp av kr 50.86 i dag.

Er miljøvern lønnsomt?
I mindre skala får Lomborg følge av den norske statistikeren Anne Grete Bruvoll som har regnet ut at mange av de norske gjenvinningsordningene for avfall er samfunnsmessig ulønnsomme. Til grunn for Bruvolls beregninger ligger det inntektstapet hun mener husstanden påføres ved f. eks. å bruke tid på å brette melkekartonger i stedet for på lønnsarbeide.

Slike kost/ nytte beregninger er også et vanlig argument for veibygging, siden de kan brukes til å «bevise» at dersom 600 bilister hver sparer ett minutt på vei til jobben har samfunnet «tjent» 600 minutter, eller ti timers nyttig innsats hver eneste dag. Etter en slik beregning må selvsagt også tv-titting eller unyttig sex medføre et samfunnsmessig tap. Vi kommer derfor inn på det grunnleggende spørsmålet: hva er livets hensikt? Er det økonomiske resultatet det ytterste og mest fullkomne mål for menneskelig aktivitet, eller er de aktivitetene som faller inn under definisjonen «økonomisk virksomhet» midler til et bedre liv (i form av f.eks. kultur og sex)?

En annen type kritikk vil spørre om økonomiske modeller i det hele tatt kan fange opp verdien av (for eksempel) artsmangfold og naturlige kretsløp. Dette er et gammelt problem for miljøbevegelsen. Mange vil mene at det er uklokt i det hele tatt å godta de premissene statistikerne legger til grunn for sine beregninger. Miljøbevegelsens forkjempere blir lett presset inn i en argumentasjon basert på økonomiske nytte-betraktninger, som innebærer en aksept av et verdensbilde der økonomisk aktivitet ikke bare er et mål i seg selv, men det eneste «objektive» verdigrunnlaget for samfunnsmessige vurderinger.

Symboler og myter
Enhver folkebevegelse må appellere til dypere nivåer i publikums bevissthet enn den logiske argumentasjon er i stand til å nå. Dette skjer ved hjelp av symboler, bilder som taler til det underbevisste. Myter er fortellinger basert på slike symboler.

Motstanderne av en organisasjon eller en bevegelse vil gjerne angripe bevegelsens myter, eller presentere konkurrerende mytedannelser. Dette er en naturlig del av brytninger mellom ulike livssyn. Når mange later til å mene at myter og symboler er mistenkelige i seg selv, vitner det om et overflatisk virkelighetsbilde, som dessverre er i takt med store deler av dagens opinion. Man forsøker å latterliggjøre f.eks. miljøbevegelsens symboler og myter som «følelser» og «usannheter», og forutsetter på denne måten at den logiske tanke er den eneste «virkelige» del av menneskets bevissthet. Men nettopp dette forflatede verdensbildet er en viktig forutsetning for det miljøfiendtlige teknologiske samfunnet vi lever i. Perspektivet innebærer at menneskets bevissthet bare har verdi når den fungerer innenfor «rasjonelle» rammer, og at en blomst bare har verdi som råvare for produksjon, ikke for sin skjønnhet eller sin duft.

Et forsvar for miljøvern og artsmangfold som holder seg til dette snevre perspektivet, vil bare kunne yte begrenset motstand mot den økonomiske nyttefilosofien. Det er selvsagt utmerket å peke på at regnskogen i framtida vil kunne tilby oss nyttige produkter som medisiner, men en slik argumentasjon blir likevel en overflatisk argumentasjon på industrisamfunnets premisser. Den trekker ikke i tvil påstanden om at verden skal vurderes ut fra sin nytte for mennesket.

Morgenandakten og Bastesen
Hvalen er et viktig symbol for miljøbevegelsens innsats for å verne truede dyre og plantearter. Vi kan si at hvalen er blitt et sentralt totem i miljøarbeidet, et symbol ikke bare for alle hvalarter, men for selve naturens mangfold. Når Greenpeace angripes for å bruke sin hvalfangstmotstand som inntektskilde, er det bare delvis sant, skjønt det kanskje sier noe om hva kritikerne anser som viktige drivkrefter i menneskelivet. Greenpeace bruker nok hvalen fordi den er et potent symbol, med stor appell til mange mennesker. At organisasjonen trenger penger til sin virksomhet, er greit nok, men enda viktigere tror jeg det er for organisasjonen å utløse engasjement, og symbolet hvalen har bevist sin evne til å utløse strømninger i den internasjonale opinionen.

Den som trekker respekten for andre livsformer inn i debatten trer inn i et minefelt. En norsk prest tillot seg for noen år siden å nevne i NRKs morgenandakt at andre livsformer - herunder hvaler - har sin egenverdi. Han ble straks angrepet for vranglære av Steinar Bastesen. Dette var heller ikke tilfeldig, for Bastesen har svært gode kontakter til den amerikanske Wise Use-bevegelsen, et nettverk av organisasjoner som med romslig finansiering fra industrien har spesialisert seg på å bekjempe miljø-organisasjonene. Wise Use har i mange år appellert til det kristne Amerika med påstander om at folk som vil verne dyr og planter er ukristelige avgudsdyrkere.

Kan hende er det på tide at noen tør å møte slike utfordringer. Med de forskyvninger i folkelig religiøsitet som nå skjer, er det sannsynligvis mange innenfor Den Norske Kirke som vil forsvare skaperverkets egenverdi. Men kanskje er det også på tide at noen utfordrer folkekirkens meningsmonopol ved å stå fram som naturdyrkende hedninger.

Våg å føle
Nå er det selvfølgelig viktig at miljøbevegelsen er i stand til å møte sine motstandere med argumenter som holder faglig mål. Men i det øyeblikk miljøbevegelsen gir avkall på også å presentere dypere argumenter, argumenter fra symbolenes og metafysikkens verden, har vi i virkeligheten akseptert våre motstanderes forflatede verdensbilde. Og innenfor den materialistiske nyttefilosofiens univers kan vi bare bli drevet fra skanse til skanse.

Først når vi våger å forsvare retten til å føle med spekkhoggeren Willy, kan vi presentere perspektiver som overskrider materialismen. Først når vi erkjenner og forsvarer ikke bare artenes, men de enkelte dyrs og planters egenverdi, som levende vesener, kan vi nærme oss en følsomhet der vi opplever tilfredstillelse uten å jage etter stadig nye forbruksvarer, og derfor også stadig økende materiell produksjon. Naturvern kan aldri bli den beste måten å øke produksjonen på, miljøinteressen vil være dømt til å tape innefor industrivekstsamfunnets forståelse av virkeligheten.

Mange av dem som kjemper for vern av naturen og de mange arter vi deler denne utrolige planeten med, har et livssyn basert på dypere verdier, men oppfatter likevel livssynsspørsmål som irrelevant i debatten om det fysiske miljøet. Dette er en feilslutning. Respekten for alle livsriker: landskap, dyr og planter må integreres i det politiske arbeidet.

Bare ved å få flere og flere til å oppfatte virkeligheten annerledes kan vi oppnå at samfunnet innretter sin virksomhet på en annen måte. Bare ved å akseptere våre egne følelser for naturens riker, kan vi håpe å overbevise andre om disse verdiene.

Naturen med sine mange arter har en overordnet verdi, som ikke er avhengig av den nytte den tilbyr oss. Det bildet vi ser, som vi deltar i, det blekner når en eneste farge blir borte. Slik vil også debatten om menneskets forhold til andre livsformer bli grå, dersom vi unnlater å gi den farge fra våre indre paletter.
--
jan bojer vindheim
bekkasinvn 10, kattem, norway
http://www.vindheim.net/

[Paatrico]

Helt enig med alt det som Vindheim skriver om i sin artikkel. Skal bare si noe om økonomisk målbare kriterier.
Målbarheten har plutselig kommet på moten igjen. Det begynte med amerikanernes vanvittig påstand om at "he delivers", noe som på norsk er blitt til "han leverer varene". Hele tankemåten er abstrakt og forteller egentlig ikke noe som helst om hva det er som "leveres".
Nå har man alltså kommet til "is it worth it", er det vært det? Økonomisk gangbarhet. Målbarhet. Og aller helst gevinst, gevinst gevinst. "Whats in it for us". Det er helt utrolig at verden har kommet så langt i sin økonomiske tankegang. Særlig i forhold tl naturen og dens verdier. Økonomiske modeller kan overhode ikke "fange opp verdien av (for eksempel) artsmangfold og naturlige kretsløp".
Krikken av miljøvern har foregått i mange decennier. Når det nå er blitt stuerent å være bekymret over klima, CO2 mm, så finner man på nye måter å harslere. Og gjerne i forhold til målbarhet.
Lomborgs bok er dum og tåpelig.
Vi som naturvernere skal aldri være nødt til å beskrive i fult matematiske teramer om hvorfor vi er glade i kloden vår, og hvorfor vi ønsker å bevare et artsmangfold som har vært her i tusener av år.
Vårt interesse for det økologiske samspillet er en selvfølge.
Og vi må bare fortsete å kreve at det blir satt i første rekke.
For a greener future.
Patrik