Dag Andersen: Hundreårsmålene og livet vi ønsker oss

[Øyvind Solum]

Artikkel Av Dag Andersen, trykket i Visjon - Alternativt Nettverks magasin - www.altnett.no

Hundreårsmålene og livet vi ønsker oss

Hva er det egentlig vi ønsker oss? Hva gjør oss lykkelige? Hva gir livet mening? Hva er det vi ønsker for våre barn, hva slags liv ønsker vi at de skal ha? I aksjonen Hundreårsmålene, som Dag Andersen har tatt initiativ til, er dette blant spørsmålene som kan bidra til en samfunnsutvikling som kan skape en ny retning for politikken.

Dag Andersen har hovedfag i statsvitenskap og har jobbet som journalist, fylkesplanlegger og politisk sekretær (H). Var rådgiver for økonomiministeren og for president Landsbergis under Litauens løsrivelse fra Sovjetunionen. Forfatter av bl.a. bøkene ”Det 5. trinn” (2003) og ”Emosjonell kompetanse” (2005).



For å kunne stille opp langsiktige mål for samfunnsutviklingen må vi gå i oss selv og finne svar på slike spørsmål. Hvordan forene det beste for individet med det beste for fellesskapet? Svarene blir i første omgang ganske mangfoldige, men det er heldigvis god hjelp å få til å sortere dem og strukturere dialogen med oss selv og med andre. Psykologen Abraham Maslow har utarbeidet det han kaller behovspyramiden hvor han viser at vi alle har behov på fem nivåer.

Behovspyramiden

I bunnen ligger de fysiske behovene som mat, vann, luft, søvn og fysisk bevegelse. Først når disse er dekket kan vi tenke på andre behov. Neste nivå er sikkerhet, trygghet, beskyttelse mot vær og vind, mot smerte og annet ubehag. Når disse behovene er tilfredsstilt, kan vi interessere oss for det tredje nivået, de sosiale behovene. Dette er behovene for fellesskap, kjærlighet, vennskap, inklusive det å føle seg akseptert av sine nære omgivelser, av familie, naboer, kolleger og som borger i samfunnet. Disse tre behovsgruppene, fysiske behov, sikkerhet og sosiale behov, kaller Maslow mangelbehov, de forsvinner når behovet er dekket, men dukker opp straks noe mangler.

Når de tre basisbehovene er dekket, dukker det opp to nye som Maslow kaller vekstbehovene. Det første er behovet for aktelse, for selvrespekt, selvtillit, anerkjennelse, status og verdighet. På øverste nivået kommer så behovet for selvrealisering, for å virkeliggjøre sine mål, for å realisere sine medfødte evner, for å oppnå livets høydepunkter. (Livets høydepunkter, les mer..)

Vi ønsker selvfølgelig alt godt for våre barn og barnebarn, vi ønsker at de skal få tilfredsstillt sine behov på alle fem nivåer. Klimakatastrofene vi har i vente vil med sikkerhet true de mest basale behovene for mange. Selv om Norge sannsynligvis vil bli mindre rammet enn de fleste, må vi forberede oss på indirekte virkninger og følelsen av utrygghet. Men i utgangspunktet har vi Norge kommet svært langt i å tilfredsstille de basale behovene.

Behovet for aktelse er sterkt hos de fleste i dag. Fordi mange ønsker å skaffe seg dette ved å kjøpe seg statussymboler, blir forbruket svært høyt slik at det utløser klimaproblemer. Men mange har allerede beveget seg opp til det høyeste behovsnivået, til selvrealisering. Høydepunktene i livet er å lykkes med noe vanskelig. Suksessen medfører ofte statussymboler, men det er ikke der den egentlige tilfredsstillelsen ligger.

De neste 100 årene

Kvalitative livsmål for de neste 100 år i et land på Norges utviklingsnivå må ligge på det høyeste behovsnivået i Maslows pyramide. Vi må sikte så høyt for ikke bare å søke etter ”mer av det samme” med de problemene dette medfører. Vi må sikte så høyt også fordi det utløser talent og energi til å sikre at de underliggende behov forblir dekket. Det finnes dessuten en tredje grunn: Mange av taperne i dagens system ville lykkes langt bedre. Nøkkelen ligger i å ta utgangspunkt i den enkeltes sterke sider og hjelpe dem til å utvikle disse. I dag gjøres det med enkelte store talenter f eks innen idrett, i fremtiden er det mulig å hjelpe frem alle til å realisere sine beste sider. Det er et mulig 100-årsmål.

100-årsmålene på 1900-tallet handlet i stor grad om å skape likhet, like rettigheter, like muligheter for alle og en utjevning av levekårene. Det har vi lykkes med i Norge, sannsynligvis omtrent så langt som det er mulig med de metoder vi så langt har tatt i bruk. Menneskene er svært ulike både hva evner, interesser og fysisk utrustning angår. Det gjelder også innen en søskenflokk der alle har omtrent samme utgangspunkt og behandles omtrent likt.

Neste utviklingstrinn kan ikke bli enda mer likhet. Da havner vi i tvang og ufrihet. Vi må sikre et fundament i at alle er likeverdige, på det kan vi så bygge videre og ta utgangspunkt i at alle er unike. Vi har ulike evner og vi har ulike læringsmetoder. Skolen slik vi kjenner den i dag favoriserer dem som er flinke til å huske og til å sitte stille og lære, det er de som blir skoleflinke. Noen av de problemene dette skaper er vel kjent og en del gjøres for å avhjelpe dem.

Et interessant tankeeksperiment vi kan gjøre når vi skal drøfte mål for de neste 100 år er å tenke igjennom hvordan vi måtte organisere samfunnet dersom utviklingen gjennom hele livet, av det enkelte, unike mennesket, sto i sentrum.

Stikkord kunne være individuell rådgivning og tilpassede læringsmodeller med særlig vekt på emosjonell og sosial kompetanse fra barna er ganske små. Livslang læring og utvikling med en eller annen form for coaching av alle, slik mange ledere i næringslivet har det i dag. Stor satsing på forskning og kompetanseoppbygging innen psykologi og pedagogikk ville være et sted å begynne. Den medisinske siden ville bli sentral med forebyggende medisin, overvåking av den enkeltes helse og treningsopplegg, eventuelle dietter osv. for å sikre et langt og godt liv.

Fra markedskamp til samspill

Det skjer allerede en transformasjon av måten vi organiserer oss på og måten markedet fungerer. Utviklingen går fra det tradisjonelle hierarkiet, via markedskamp til nettverk. Det skjer fordi nettverket er mer tilpasningsdyktig, mer effektivt enn noe annet i en tid med raske endringer. For deltakerne gir det større frihet, større ansvar og større muligheter. Det nye er både mer krevende og mer givende.

Det er mulig å tenke seg at 1800- og1900-tallets mekaniske organisasjonsprinsipper nå på 2000-tallet skal erstattes med organiske modeller som er mykere, mer fleksible og tilpasningsdyktige. På samme måte som produksjonssystemene endres fra industriell masseproduksjon og bruk og kast til mer bærekraftige kretsløpssystemer etter modell av naturen.

En side av dette ville i så fall være at de brutale sidene ved markedskampen ble erstattet av et samspill der menneskelige ressurser og naturressurser ble dyrket frem og utviklet i et samspill. Det ville være en krevende omstilling, men fullt mulig fordi den, i tillegg til å være mer tilfredsstillende for mennesker og mer bærekraftig for naturen, også ville være mer effektiv.

Pyramidens topp

Det er bare økologien og fantasien som setter grenser for hva vi kan oppnå de neste 100 årene dersom vi virkelig vil. Den største hindringen er nok at vi henger fast i gamle tankebaner. Det er vanskelig å forestille seg og å ønske seg noe nytt vi ikke kjenner. Skal vi skape et bedre samfunn må vi jobbe med å forestille oss det nye, vi må skape begeistring for det.

Skal vi nå pyramidens topp må vi dyrke forventningen om å komme dit. I tillegg til forskere og nøkterne planleggere trenger vi kunstnere og politiske ledere som kan skape forventning, drømmer, pågangsmot og vilje.

http://www.hundrearsmalene.no

[Paatrico]

Hundreårsmålene er et fantastisk initiativ. Endlig kommer det innspill fra grasrota om hva vi virkelig ønsker oss - det er fantastisk. Etter å ha vært aktiv politiker i fem år, har jeg en begrenset tiltro til hva lokalpolitikken kan bidra med i folks hverdag. Det er så mange detaljer/saker/reguleringer mm. som skal behandles, at visjonen ofte uteblir.
Derfor er det viktig at vi nå kan enes om nye hundre års mål. Helt enig i konklusjonen om at menneskeheten nå har nådd frem til det overste trinnet i Maslows behovs trappe, og at vi trenger å fokusere på hva som bør være i fokus.
Hvis man tør å tenke stort så kan man skape visjoner som mange kan være med å dele.
Hvis man tenker altfor stort så kan hende at disse visjonene blir sett på som tankespinn og urealistiske drømmer.
Ønsket om et mer velfungerende samspill mellom individ og samfunn bør komme til et bedre og tydeligere uttrykk.
Jeg tror at et slikt samspill er politisk mulig. Men jeg tror også at vi blir nødt til å forandre en del på noen av samfunnets instutisjoner, som feks bankvesendet.
Idag ordner de flest av oss våre banktjenester selv uten inblandning fra banktjenestemenn. Det er derfor liten legitimitet som disse bankinstutisjoner har i ryggen. Hadde det ikke vært bedre å ha en slags veilednings instutisjoner for økonomi og investeringer for dem som er interessert i det?
Forandringen er mulig, men det er viktig å signalisere overfor politikere om at man ønsker nye påvirknings muligheter som enkeltpersoner.
Patrik