Erik S. Reinert: ”Global økonomi” (2004) - en bokanmeldelse av Rolf Kenneth Myhre

[Øyvind Solum]

Juli 2008
Erik S. Reinert: ”Global økonomi” (2004)

en bokanmeldelse av Rolf Kenneth Myhre
www.rolfkenneth.no/

Erik S. Reinert er siviløkonom (MBA Harvard), sosialøkonom (Ph.D. Cornell) og spesialist på utviklingsteori og internasjonal handelsteori. Han er professor i Teknologi og Utviklingsstrategi ved Tallinn University of Technology i Estland, og han leder stiftelsen The Other Canon som arbeider for et mer virkelighetsbasert økonomifag. I 2004 kom en liten og lettlest bok fra ham på norsk: Global økonomi: hvordan de rike ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere (Spartacus Forlag). I 2007 kom han ut med boken How rich countries got rich… and why poor countries stay poor (Carroll & Graf Pub., New York), der det samme innholdet gis en fyldigere og mer lærd presentasjon på engelsk.

Bokens røde tråd er hvorfor det er så store lønnsforskjeller for akkurat samme type jobb i forskjellige land, når arbeidet utføres minst like effektivt i de fattige landene som i de rike landene. Hvorfor har bussjåføren i Frankfurt en reallønn 16 ganger høyere enn lønnen til en like effektiv bussjåfør i Nigeria, slik Verdensbanken nylig har regnet ut? Hensikten med boken er å svare på det spørsmålet. Svaret blir en lærerik reise gjennom sosialøkonomiens historie og en evaluering av dens hovedteorier. Denne anmeldelsen er skrevet av en ikke-økonom for ikke-økonomer, så jeg tillater meg et par ikke-profesjonelle kommentarer.

Reinert presenterer to motsatte økonomitradisjoner som har hver sine forfattere, teorier og tilhengere. De to tradisjonene kan etter Reinerts beskrivelse oppsummeres som den virkelighetsbaserte og den virkelighetsfjerne tradisjonen. La oss se nærmere på hver av dem.

1a) Den virkelighetsbaserte økonomitradisjonen
Den virkelighetsbaserte tradisjonen blir av Reinert også kalt ”the Other Canon”. Denne tradisjonen har i den vestlige verden blitt fulgt siden slutten av 1400-tallet, og den bragte landene i Vesten ut av fattigdommen. Teoriene bak tradisjonen døde ut etter den annen verdenskrig. En av tradisjonens sentrale teoretikere var den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Alois Schumpeter (1883-1950). Det er denne tradi¬sjonen som Reinert har et håp om å gjenopplive med sin bok, i hvert fall for den tredje verdens skyld.

I flere hundre år var Europas handelspolitikk basert på prinsippet om å skaffe mest mulig industri til det enkelte land, og samtidig – om mulig – å skade andre lands industri. I flere hundre år var Englands næringspolitikk basert på en enkel regel: å importere råvarer og eksportere industrivarer. Reinert presenterer en liste på 13 punkter som han kaller ”Verktøykassen for nasjonal økonomisk utvikling”, som går tilbake til Henrik VII av England (1457-1509):

1. En erkjennelse av at velstand oppstår i klynger av aktiviteter med økende avkast¬ning og kontinuerlig mekanisering. En forståelse av at ”landet er i feil bransje”. En bevisst politikk som fremmer, støtter og beskytter disse økonomiske aktivitetene.
2. Midlertidige monopoler/patenter/tollbeskyttelse gis til slike aktiviteter i et visst geografisk område.
3. En erkjennelse av at økonomisk utvikling er et synergifenomen, slik at man fremmer størst mulig bredde og arbeidsdeling i næringslivet. ”Maksimalisering av arbeids¬delingen og antall yrker i landet” (Antonio Serra 1613) pluss etteraping av den økonomiske strukturen i Venezia og Holland.
4. En teoretisk forståelse av at industrialisering (og avanserte tjenester) løser fire store økonomiske problemer for fattige land samtidig: økt verdiskapning, økt sysselsetting, økte lønninger, og reduksjon av underskuddet på betalingsbalansen.
5. Betydningen av å trekke til seg utenlandsk kompetanse (langt viktigere enn utenlandsk kapital). Svært viktig allerede i tudorenes England (historisk har religiøse forfølgelser ofte gjort at nasjoner frivillig har kvittet seg med sine mest kunnskapsrike borgere, enten de har vært katolikker eller jøder).
6. Relativ undertrykkelse av store landeiere. Fra Firenze på 1200-tallet til England fra 1485, til Korea etter 2. verdenskrig. Fysiokratiet – dit standardøkonomien fører sine aner tilbake – var de store landeiernes opprør mot denne politikken. Denne listen er anti-fysiokratenes politikk.
7. Skattelettelser for de økonomiske aktiviteter/næringer man vil opprette.
8. Billig kreditt til de samme næringene.
9. Eksportstøtte til de samme næringene.
10. Støtte til å øke dyrket areal og til jordbrukssektoren generelt, selv om man er fullstendig klar over at denne næringen alene ikke er istand til å bringe landet ut av fattigdommen.
11. Stor vekt på læring og kunnskap (Englands lærlingssystem under Elisabeth I. Vitenskapsakademier fra 1600-tallet, skapt av filosof-økonomer som Francis Bacon i England og Gottfried Wilhelm Leibniz & Christian Wolff i Tyskland).
12. Patentbeskyttelse for nye oppfinnelser (oppfunnet i Venezia på 1490-tallet).
13. Eksporttoll og eksportforbud for å gjøre råvarer dyrere for utenlandsk industri (uhyre effektivt brukt av engelskmennene på 1500-tallet for å knekke italiensk tekstil¬industri). ”

Ifølge Reinert fulgte resten av Europa etter England i bruken av denne verktøykassen. En interessant konklusjon på basis av denne verktøykassen er nødvendigheten av at sosial¬økonomene etablerer et uideologisk og pragmatisk forhold til statens rolle i fremtidig verdiskapning. Staten er faktisk uunnværlig i en hver ”evolusjonær økonomi”.

Grunnen til at alle nasjoner må investere i en industribasert økonomi er knyttet til at de forskjellige økonomiske aktiviteter kan inndeles i to hovedgrupper: de som har en avtagende avkastning og de som har en økende avkastning pr. investert enhet. Reinert (2004) forklarer:

”Loven om avtagende avkastning sier i korthet at der en produksjonsfaktor er bestemt av naturen og Vårherre – slik som i jordbruk, fiske og gruvedrift – vil man når man setter til mer kapital eller arbeidskraft etter et visst tidspunkt få mindre igjen for hver ny arbeider eller hver ny krone man setter inn. Med en avtagende avkastning vil produktiviteten synke istedenfor å stige etter som landet øker sin produksjon... Dersom det ikke finnes et alternativt arbeidsmarked i et land, ingen industri, vil befolkningen ofte være tvunget til å leve bare av sine naturressurser. Etter et visst punkt vil det kreves stadig mer arbeid å få ut den samme mengden råstoff. Det vil da danne seg et press på lønningene i næringen... Et hvert land som spesialiserer seg på naturressurser – uten et alternativt arbeidsmarked i industri og tjenester – vil altså oppleve den motsatte effekten av den Bill Gates opplever: jo mer man øker produksjonen, desto dyrere blir hver enhet å produsere... Den formen for globalisering verden har opplevd de siste 20 årene, har forårsaket industridød i mange fattige land, og landene er satt tilbake til et stadium der avtagende avkastning dominerer.” (s. 82-83)

”Rike land vil basere sin økonomi på ny kunnskap og innovasjoner under økende avkast¬ning, på et menneskeskapt komparativt fortrinn i verdens¬handelen. De fattige vil spesiali¬sere seg på naturskapte komparative fortrinn, som før eller siden vil gi avtagende avkastning fordi en av produksjonsfaktorene er naturgitt og produsert av Vårherre, i begrensede mengder og i ulike kvaliteter (land, mineralforekomster, forekomster av fisk).” (s. 84)

Reinert skriver at det i flere hundre år var en forståelse for at det var bedre for et land å være litt mindre effektivt enn det ledende landet i overgangen til industrialderen, enn å forbli uten moderne industri. Det var så opplagt at de nye industriene ville skape en levestandard høyere enn tidligere, på samme måte som det i 1990-årene var opplagt at det var bedre å være en middelmådig datakonsulent enn verdens mest effektive oppvaskhjelp. Reinert poengterer at et land med en ineffektiv industrisektor vil være langt mer velstående enn et land uten industri.

”Nasjoner som Mongolia fikk rundt 90 % av sin betydelige industri tilintetgjort i løpet av 2-3 år; i land som Russland og Peru forsvant halvparten av industriarbeidsplassene over få år samtidig som reallønningene ble halvert. Sammenhengen mellom halveringen av industriarbeidsplassene og halveringen av reallønningene er ikke tilfeldig.” (s. 159)

”Til tross for alle nyrike russere, lever over 70 % av Russlands familier på under 100 $ pr. måned, og gjennomsnittslønningene ligger fremdeles meget lavere enn under planøkonomien. Den notorisk ineffektive planøkonomien skapte uten tvil en langt høyere leve¬standard i Russland enn markedsøkonomien vil kunne skape i overskuelig fremtid. Dette er ikke et argument for planøkonomi, men et argument mot avindustrialisering”. (s. 171)

Alle verdens mislykkede nasjoner har det til felles med land som opplever sultkatastrofer at de har en meget svak industrisektor. Dagens økonomer klarer ikke å se denne sammenhengen. Dette leder verdenssamfunnet til nesten konsekvent å behandle symptomer på, istedenfor årsaker til, verdens fattigdom og elendighet. De ulike økonomiske sektorene i en nasjonalstat – grovt sett kategorisert som landbruk, industri og tjenestesektoren – spiller ulike roller i en nasjons økonomi, og disse næringene følger til en viss grad ulike økonomiske lover når de bygges opp eller bygges ned. Ser man ikke forskjellene på disse, forstår man heller ikke hvorfor den globale økonomien utvikler seg så ujevnt. Selve essensen i den økonomiske veksten som har skapt velstand i store deler av verden, består i den læreprosessen som finner sted der innovasjon, stordriftsfordeler og synergi¬effekter/klyngeeffekter møtes og samvirker.

Industrisektoren trekker med seg opp alle de nasjonale lønnsnivåene fra et landbruksnivå, selv når industrien er relativt ulønnsom og ineffektiv. Kunnskapen fra industrien spiller over til landbruket, samtidig som det økende nasjonale lønnsnivået gjør det lønnsomt å investere i arbeidsbesparende maskiner i landbruket. Helt siden 1700-tallet var sammenhengen mellom nærhet til industri og effektivt og lønnsomt jordbruk opplagt for alle som brydde seg om å se etter. Nærheten til industrien skaper kumulative gode sirkler i landbruket, effekter som landbruket i fattige land uten industri ikke får.

1b) Den virkelighetsfjerne økonomitradisjonen
Den virkelighetsfjerne tradisjonen er basert på klassisk og nyklassisk økonomisk teori. Den klassiske teori ble innledet av den skotske moralfilosofen Adam Smith (1723-1790) som i 1776 utga klassikeren The Wealth of Nations. Her beskrives verdens¬økonomien med fokus på kjøp og salg. Produksjonsfaktoren er ute av bildet fordi både produksjon og handel har blitt redusert til ”arbeidstimer”. Faktorer som innovasjon (nyskapning), synergi-effekter og forståelsen av at økonomiske aktiviteter kan være kvalitativt forskjellige som bærere av nasjonaløkonomisk vekst, er også ute av bildet. I den økonomiske modellen til Smith spiller det ikke noen rolle hva man produserer, for det er antall arbeidstimer brukt til å lage whatever som bestemmer produktets verdi og som er det avgjørende i en byttehandel.

Det klassiske paradigmet nådde sitt høydepunkt i den britiske økonomen David Ricardo (1772-1823) sitt verk fra 1817, On the Principles of Political Economy and Taxation. Her presenteres en enda mer abstrakt teori basert på ”arbeid” som verdimålestokk. Det var Ricardo som introduserte den gjeldende handelsteorien at land bør spesialisere seg i sine ”komparative fortrinn”, i de aktiviteter der de er mest effektive i forhold til andre land. For dagens nyklassiske økonomer betyr dette at fattige utviklingsland bør spesialisere seg i pre-industrielle økonomiske aktiviteter som landbruk og håndverk (som aldri vil kunne gi nasjonal velstand), mens de rike landene bør spesialisere seg i produksjon og eksport av industrivarer og avanserte tjenester (som vil gjøre dem enda rikere). Som Reinert påpeker, den klassiske økonomiens teorier anerkjenner ikke noen kvalitativ forskjell (relatert til nasjonaløkonomisk vekstpotensial) på det å være fuglefjærsamler i Mongolia eller datakonsulent i Silicon Valley. Å erkjenne at økonomiske aktiviteter kan være kvalitativt forskjellige i deres økonomiske bæreevne og vekstpotensial, er å innse den begrensede verdien til alle standard lærebøker i økonomi.

Etter 1870 tok det nyklassiske paradigmet over, som idag utgjør økonomifagets standardteori. Fokus er fortsatt på bytte og handel, ikke på produksjon. Ifølge standardteorien er økonomien en maskin som skaper økonomisk harmoni dersom den blir overlatt til seg selv. I denne teorien er faktorene som skaper økonomisk vekst – ny kunnskap, ny teknologi, synergieffekter og infrastruktur – enten holdt utenfor, eller de forsvinner helt som spesifikke fenomener i en bestemt kontekst. Den formelle nyklassiske økonomiske teorien sluttet å studere kapitalismens virkelige drivkrefter, og begynte å studere det som bare er kapitalismens hjelpefaktorer: kapital, arbeidskraft og markeder. Kapital i seg selv ble gjort til kapitalismens drivkraft.

Med felles røtter i Ricardos virkelighetsfjerne system oppsto to teorier som malte frem to svært ulike utopier, den planøkonomiske teorien og utopien basert på det frie marked. Den prøyssisk-britiske økonomiske filosofen Karl Marx (1818-83), som i 1867 publiserte først bind av Kapital, skrev i den typiske produksjonsfokuserte tradisjonen om kapitalismen og dens problemer, men benyttet seg så av Ricardos arbeidsverditeori da han skulle finne en løsning på kapitalismens problemer. Reinert (2004) skriver:

”Liberalismens og kommunismens økonomiske teori ble dermed begge versjoner av Ricardos abstrakte system, og kom av den grunn til å lide av mange av de samme svakhetene. Begge teoriene mangler det Friedrich Nietzsche kaller ånds- og viljekapital: ny kunnskap, innovasjoner, entreprenørskap, lederskap og organisasjonsevne...” (s. 27)

”Liberalistenes definisjon av kapitalisme har verken med entrepre¬nøren/gründeren, staten og dens institusjoner, eller teknologi- og maskinprosessen. Deres definisjon tar egentlig ikke innover seg at kapitalismen er et system som produserer noe, den er helt fokusert på markedets rolle som koordinator av noe som allerede er produsert. Marxistenes definisjon er fokusert på eierforholdet av produksjonsmidlene. Felles for liberalistene og dagens overfladiske marxisters syn på kapitalismen er at disse motpolene på høyre/venstre-aksen ekskluderer både entreprenøren, statens rolle og selve produksjonsprosessen. ” (s. 99)

Det nære fellesskapet mellom kommunistisk planøkonomi og liberalisme gjør at de på et vis danner felles front mot en alternativ erfaringsbasert økonomisk teori som setter fokus på ikke-ricardianske fremmedelementer som forskning, innovasjon, entreprenørskap og eierskap. Spesielt i Norge domineres den økonomiske fagdebatten av ricardianere på begge sider av det politiske spektrum.

Etter den annen verdenskrig ble økonomifaget formalisert. Istedet for å kommunisere på engelsk og andre morsmål begynte man å kommuni¬sere gjennom matematikk. Presisjonen ble økt, men forståelsen av de kvalitative verdier og de forskjellige verdiers dybde og relevans i den virkelige verden forsvant. Økonomifaget ble til en lek i matematikkens isolerte sfære, og leken hadde ikke overføringsverdi tilbake til realøkonomien. I standardteoriens verden kommer virkeligheten og faktisk viten noen ganger inn som forstyrrende elementer. En komité nedsatt av American Economic Association i 1991 kommenterte at universitetene produserer økonomer som er ”velutdannete idioter”. Disse idiotene mestrer teknikk men er som barn i de økonomiske spørsmålene som virkelig teller. Cambrigde-økonomen Tony Lawson ga uttrykk for nettopp denne ”autismen” i sin uttalelse: ”No reality please, we’re economists”. Etter 1945 har standardteorien nærmest vært enerådende takket være Verdensbanken og Pengefondet, og det var ”No reality, please”-økonomene som de to institusjonene slapp løs på utviklingslandene.

2) Symmetrisk kontra asymmetrisk frihandel og globalisering
Med utgangspunkt i at utvikling av industrisektoren er et være eller ikke-være for et hvert lands nasjonaløkonomi, blir det åpenbart selv for ikke-økonomer at frihandel (fri flyt av arbeidskraft, varer og tjenester over landegrensene) må være en trinnvis prosess for hvert land alt etter hvor konkurransedyktig landets egne industrier er internasjonalt. Frihandel uten nasjonalproteksjonistiske tiltak er katastrofalt både for nasjonene som har sårbare industribedrifter og for industribedriftene selv. Reinert påpeker at på slutten av 1600-tallet oppsto en tommelfingerregel for økonomisk politikk i bilateral handel som raskt spredde seg i Europa. Når et land eksporterte råvarer og importerte industrivarer, ble dette ansett som dårlig handel. Når landet importerte råvarer og eksporterte industrivarer, var dette ansett som god handel. Når et land eksporterte industrivarer i bytte for andre industrivarer, var dette ansett som god handel for begge parter! På 1800-tallet ble teorier utviklet for hvordan alle land trinnvis kunne bevege seg mot global frihandel. Reinert (2004) skriver:

”Den tyske økonomen Friedrich List (1841) utarbeidet en teori om hvordan en slik politikk skulle føres frem mot en form for globalisering der alle land vil ha nytte av frihandelen. 1) Først måtte nasjonen ha en periode med frihandel for at etterspørselen etter industriprodukter skulle øke. 2) Så følger en periode der små stater beskytter og bygger opp sin egen industri (dvs. aktiviteter med økende avkastning, inkludert avanserte tjenester) og synergieffekter. 3) I neste periode integreres stadig større geografiske områder av land på samme utviklingsnivå. 4) Først nå, når alle nasjoner har sin konkurranse¬dyktige industrisektor, kan vi åpne for global frihandel.” (s. 140)

”I The Other Canon-perspektivet vil en nasjons velstand være avhengig av hva nasjonen produserer. Historiens laboratorium viser at symmetrisk frihandel, mellom nasjoner på noenlunde samme utviklingsnivå, er til fordel for begge parter. Asymmetrisk frihandel, derimot, vil føre til at den fattige nasjonen vil spesialisere seg på å være fattig, mens den rike nasjonen vil spesialisere seg på å være rik.” (s. 92)

Helt tilbake til 1700-tallet har de industrialiserte vinnernasjonene i Vesten gjennom sine økonomer prøvd å tåkelegge den virkelige innsikten – at symmetrisk frihandel og trinnvis globalisering for de enkelte nasjoner er det eneste rettferdige og vil være til velsignelse for hele Jordens befolkning – ved å etablere en uhyre overforenklet økonomisk ideologi som sier at det er i alle nasjoners interesse å godta asymmetrisk frihandel og umiddelbar åpning opp av de indre markeder. Verdensbanken og Pengefondet har siden deres etablering i 1944 nektet å innrømme at utviklingslandene nødvendigvis må tape på asymmetrisk frihandel, umiddelbar åpning av de indre markeder, avindustrialisering og spesialisering i fattigdom.

Ved umiddelbar frihandel vil de avanserte men sårbare industribedriftene i utviklingsland bli spist opp i et jafs eller bli utkonkurrert av de større og sterkere transnasjonale mega-konsernene. Dette er faktisk hva verden i dag er vitne til, ved at frihandel bidrar til en avindustrialisering og avbefolkning i ”randsonene” av den industrialiserte verden. I disse randsonene ser vi en primitivisering av den nasjonale industrien ved at ”lavkvalitetsindustri” (maquiladora-fabrikker) oppstår som ikke har tekno-økonomisk vekstpotensial for landet. Naomi Klein gir i sin bestselger No Logo (2004, kap. 9) en levende beskrivelse fra maquiladora- eller frihandelsfabrikkene som ligger i verdens eksportproduksjonssoner. Hennes perspektiv er riktignok et annet, hvordan merkevareprodusentene i den rike verden grovt utnytter arbeiderne i den tredje verden. Asymmetrisk frihandel resulterer i en trend der vi får noen få globale vinnere, en klynge av transnasjonale monster-konserner, som så kommer til å utnytte maksimalt deres monopolsituasjon til å skape enda større profitter.

Som bevis på frihandelens fortreffelighet bruker Verdensbanken og Pengefondet nokså konsekvent land som ikke har tatt den medisinen de reklamerer for: Kina, India og Sør-Korea. Disse landene har i omkring 50 år fulgt varianter av en politikk som de to institusjonene idag forbyr fattige land å følge.

3) FNs økonomer har allerede gitt opp å bringe utviklingslandene ut av fattigdommen.
Reinert skriver at Vesten nå i hovedsak har gitt opp å bringe utviklingslandene ut av fattigdommen. Vesten gir opp utviklingsøkonomi og tilbyr utviklingslandene i stedet palliativ (lindrende) økonomi.

”Etter tre ”utviklingstiår” i FNs regi, det ene mer mislykket enn det andre, har organisasjonen stort sett gitt opp å utvikle de fattigste landene. I Tusenårsmålene, som tok over for ”utviklingstiårene”, er ambisjonen om å utvikle Den tredje verden sterkt tonet ned til fordel for et forsøk på å lindre de verste symptomene på fattigdommen, som å skaffe medisiner og rent vann. Som kreftpasienter får palliativ behandling, en behandling som lindrer smerter uten ambisjoner om å stanse sykdommen, er vi vitne til et økende fokus på palliativ økonomi som en erstatning for utviklingsøkonomien. Vi synes å ha resignert overfor fattigdommens utfordringer og forsøker å gjøre livet i verdens industriløse, og dermed kunnskapsløse, reservater litt mindre uutholdelig... Gjennom å støtte opp om Washington-institusjonenes forbud mot enhver støtte til enkeltnæringer, forbyr vi de fattige landene å gjøre det vi selv gjorde for å bli rike. Til gjengjeld har vi ambisjoner om å bli verdensmestere i palliativ økonomi, å lindre symp¬tomer på fattigdom.” (s. 48-49)

Reinert kommenterer tørt at den amerikanske ”super-økonomen” Jeffrey Sachs har blitt en stor forkjemper for palliativ økonomi, ”å gi mer til de fattige for å lindre symp¬tomene på den fattigdom og nød som den økonomiske politikken han selv står for har skapt”. Jeffrey Sachs presenterte i januar 2005 FNs globale utviklingsplan i rapporten En praktisk plan for å oppnå Tusenårsmålene, der mer enn 500 millioner mennesker skal løftes ut av ekstrem fattigdom innen ti år. Tiltakene som lanseres i rapporten kan oppsummeres i tre hovedpunkter: 1) De rike landene dobler uhjelpen på ti år, til 0,7 % av deres BNP. 2) Alle land gjennomfører full deregulering av handel med industrivarer, senest 2025. 3) Alle land gjennomfører kraftig deregulering av handel med tjenester, senest 2025.

Jeffrey Sachs har i to tiår preget internasjonal politikk med sin innsats for privatisering, deregulering og stram styring av offentlige utgifter, og er mannen bak ”sjokkterapien” i øst-europeisk økonomi på 1990-tallet. Død, lidelse, forkortet levealder, avindustrialisering og økt fattigdom for størstedelen av befolkningen har fulgt i Sachs’ fotspor hvor enn i verden han har beveget seg. Mongolia har gått fullstendig over ende takket være at landet har fulgt oppskriften hans til punkt og prikke. Det ser ikke lyst ut for verdens fattige land når de nå skal påtvinges FNs og Sachs’ globale utviklingsplan.

Sachs kom i 2006 ut med boken The end of poverty: economic possibilities for our time, der man kan lese at hovedårsaken til Afrikas økonomiske problemer ikke har noe med Vestens politikk eller med Afrikas egen politikk å gjøre, men at deres geografi og klima er hovedproblemet. Hans hovedbekymring synes å være å kunne bringe nok kapital til Afrika; det spiller mindre rolle hvem som står bak kapitalen og hvordan den investeres. Hans mål er bare å bringe Afrika ut av ekstrem fattigdom. Antagelig ser han for seg at en skog av maquiladora-fabrikker reises i Afrika, der profitten går til de utenlandske eierne.

Reinert (2007) hevder at selv om utviklingslandene skulle få lov til å utvikle industri, så vil en begynnende industrialisering eller reindustrialisering være langt mer problematisk i dag enn rett etter den annen verdenskrig. Dette er forbundet med dagens patentrettigheter og at de nye tekno-økonomiske plattformene er basert på at de eldre plattformene er på plass og virker. Det ser altså virkelig mørkt ut for utviklingslandene.

4) Bare dumskap eller ondsinnet konspirasjon?
Reinert (2007) har et lite håp om at de økonomer og de økonomiske institusjoner som har skapt og fremmet de mislykkete økonomiske utviklingsprogrammene for den tredje verden, nå trer ned fra sine maktposisjoner. Dette håpet er imidlertid basert på at det er dumskap og ikke ondskap som disse ”mislykkete” økonomene, institusjonene og ideologiene har vært redskaper for. Gunnar Myrdal, som i 1974 fikk Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel, snakket om opportunistisk uvitenhet, der økonomene bruker ulike teorier til ulike formål etter politisk forgodtbefinnende. Standardøkonomene har blitt nyttige idioter for de nasjoner som til enhver tid sitter med mest økonomisk makt. Reinert mener at noen økonomer nok tror på de modellene som de arbeider med, men at dette bare er mulig i en opportunistisk uvitenhet som krever stadig mer intens undertrykning av inn¬påslitne og ubehagelige fakta fra virkelighetens verden.

Hvordan kan det ha seg at utviklingslandenes egne økonomiske eksperter ikke har gjennom¬skuet på forhånd de uheldige virkningene som de foreslåtte strukturtilpasningsprogrammene fra Verdensbanken og Pengefondet kom til å ha? Kanskje deres magefølelse faktisk strittet imot konsensus-visdommen til tre generasjoner av topputdannede økonomer fra USA og Europa. Likevel, som Reinert påpeker, når utviklingslandenes egne økonomer på de beste universitetene i Afrika tjener rundt $100 måneden, og Verdensbanken tilbyr dem $300 dagen for å fremme den ortodokse tro, bør vi ikke bli overrasket over at bare et fåtall av dem har protestert høylytt.

Reinert nevner ikke boken til John Perkins, Confessions of an economic hit man (2004), som avslører at den korporative eliten i USA helt tilbake til 1950-tallet hadde utarbeidet en diabolsk plan for å erobre finansielt den tredje verden. Den tredje verden skulle først lures inn i en gjeldskrise. Dette skjedde ved at utviklingslandenes ledere ble tilbudt store lån (av finansielle ”leiemordere” som Perkins) til all slags ingeniør- og bygningsprosjekter som skulle forbedre den nasjonale infrastrukturen. Da landene til slutt havnet i gjeldskrisen, hvilket ville ha skjedd før eller senere uavhengig av ytre økonomiske faktorer, var neste fase i planen at Verdensbanken og Pengefondet skulle tre inn og tvinge gjennom aksept for sine strukturtilpasningsprogrammer. Disse programmene skulle tilsynelatende hjelpe landene økonomisk på fote igjen, men det virkelige formålet var å åpne opp landenes indre markeder så de kunne bli erobret av amerikanske og transnasjonale mega-konserner. Den diabolske planen var altså økonomisk imperialisme i skjul av utviklingshjelp, med Verdensbanken og Pengefondet som de to primære instrumentene. CapitolReader.com har skrevet et profesjonelt og konsist sammendrag av Perkins’ bok (her).

Med dette er bøkene til Erik S. Reinert, Naomi Klein og John Perkins anbefalt, så kan leseren trekke sine egne konklusjoner.

se www.rolfkenneth.no/ for mer info