Trenger vi lidelse?

[Torbjørn]

Den naturlige (fra Kilden) sinnstilstanden vår er glede og inspirasjon. Vi er kjærlighet fra Gud.
Men så har de aller fleste av oss glemt hvem vi er. Derfor oppstod frykt og lidelse, noe som egentlig er unaturlig for oss. Og mange mener at vi trenger denne lidelsen for å vokse og utvikle oss; lære av feil, som det heter. Vi må vokse for å lære oss å bli medfølende, ydmyke og kjærlige osv, og at det finnes ingen vei utenom lidelse?

Men trenger vi lidelse for å lære noe vi egentlig allerede vet og kjenner og er, men har glemt?
Vår indre kjerne, vår indre essens, er alt dette som vi søker. Vi har jo egentlig ingenting å lære, men det tror vi ikke. Vi tror vi har alt å lære.
Så hvorfor må vi bruke det vi egentlig ikke er til å finne ut hvem vi er; hvorfor må vi være den vi egentlig ikke er for å bli den vi egentlig er?

Har vi en tendens til å akseptere lidelsen og nærmest dvele ved den, fordi den er noe vi tror vi lærer av? Glemmer vi at vi kan komme minst like raskt til målet ved å forsøke å ha det best mulig, altså være mest mulig lik den vi egentlig er?
Må vi ikke bare skynde oss tilbake til den vi er, ved å forsøke å få mest mulig glede inn i livene våre?

Må vi ikke så godt som mulig forsøke å ha fokuset på glede, ved å tenke tanker som gir oss oppmuntring og lettelse?

[Odd Inge]

Lidelsen er først og fremst knyttet til de individuelle erfaringer dyr og mennesker gjør oss. Lidelsen er kompleks mix av fysisk, emosjonelt, intellektuell og eksistensielt ubehag - et ubehag vi alle ønsker oss bort i fra, men som likevel vekker noe levende i oss som vil vokse.

Men lidelse også kan knyttes til det kollektive ubehaget - fellesskapssmerten som oppleves i kulturen, samfunnet og naturen, ja i lidelsen som en integrert i den helheten som vi alle tilhører. Det kollektive ubehaget i samfunnet manifesterer seg bla. som økning av stressnivå i arbeidslivet, flere psykosomatiske lidelser, økt materielt, emosjonell og åndelig fattigdom etc. I naturen ser vi ubalanserte økosystem - en livsvev i forvitring, lavere artsmangfold, akkumulering av miljøgifter og en natur som ikke greier å forsyne sine medlemmer med tilstrekkelig mat, rent vann, frisk luft og rom til beskyttelse og livsutfoldelse.

Vi merker det kollektive ubehaget ved at helheten trenger seg på og viser sitt grimme ansikt. Gjennom den kollektive lidelsen utber verden oss om å ta ansvar for helheten, ivareta fellesskapet, skape en verden som er mer vennlig mot livet, og som ikke undertrykker de naturlige livsprosesser som vi alle deler. I et åpenbarende øyeblikk ser vi kanskje at den individuelle og kollektive lidelsen er knyttet sammen med skjebnebånd - og hvor lidelsen kun kan lindres ved å rette vår bevissthet årvåkent både innover i dypet av oss selv og utover i den store vide verden,. Kanskje vi da ydmykt kan erkjenne vår avhengighet av hverandres gaver og oppleve gleden ved å være både individuelt fri og kollektivt ansvarlig på en gang.

[Ada]

Indiividuelt fri,ja, Odd Inge. Mon tro hva du tenker om det? Er det å ikke prøve å OPPNÅ kjærlighet,men bare å innse at det er hva man vil gi,og kun det?

[Odd Inge]

For meg er ikke individuell frihet knyttet til det å oppnå noe som helst, men å leve i flytsonen hvor ting skjer av seg selv uten anstrengelser. I denne flytsonen finnes ingen verbale begreper, begrensende konsepter eller fikse ideer - kun dynamiske bevegelser mellom sjelen og materien; mellom det lystige og det nødvendige; mellom leken og plikten.

[Ada]

Takk. Høres veldig bra ut. Høres ut som du lever i kjærlighet,min venn. Men det vet jeg jo. Du er kjempegod.

[Torbjørn]

Hovrdan lever man i flytsonen hvor ting skjer uten anstrengelser? Jo, ved å tillate at alle våre ønsker blir manifestert; ved at våre tanker støtter ønskene våre. Det er slik det var meningen at vi skulle skape og leve, Odd Inge.

[Torbjørn]

Odd Inge: Den lidelsen du ser på det individuelle plan og den kollektive lidelsen er en og den samme, og har nøyaktig samme årsak. Og jeg tror ærlig talt ikke man kan løse disse utfordringene om vi tenker vi har et ansvar for å gjøre noe med det. Skal man gjøre noe som virkelig duger, må man gjøre det med glede.
Det er jo selvfølgelig ikke svart/hvitt. En handling gjort ut fra tanken om ansvar for fellesskapet er en like prisverdig handling som noe annen, men det er intensjonen som ligger bak som ikke er "optimal". I alle fall slik jeg tolker ordet ansvar, så ligger det ikke glede i det ordet, mer et anslag av frykt; noe man må gjøre. Men, du tenker deg kanskje en annen betydning av ordet.
Men gjør man noe fordi man må, vil fruktene av den handlingen ikke være så gode som den handlingen gjort av glede. Rett og slett fordi man trekker til seg det man fokuserer på.
Vårt sanneste uttrykk er å gjøre ting fordi det gir oss glede, ikke fordi vi føler et ansvar. Ansvarsfølelse er en del av vår lidelseskultur. Vi gjør ting fordi det kreves av en, og ikke med glede. Men som sagt, det er slik jeg tolker ordet ansvar.
Ingenting vondt sagt om ansvarsfølelse, den følelsen har satt igang mye. Men en handling gjort av glede er en handling som går så mye lettere. Derfor mener jeg det er viktig å fokusere på lite lidelse og mye glede.

[Odd Inge]

Hei igjen Torbjørn: Innen tradisjonell etikk skilles det mellom tre hovedområder: rett intensjon og levemåte, rett handling og gode konsekvenser. Etter min mening så er det ikke tilstrekkerlig å kun fokusere på en ren intensjon og gleden ved å gjøre det gode. At en handling frembringer glede er vel og bra, men det er ingen god pekepinn på hvorvidt handlingen er rett eller om den bringer med seg noe godt etter den er gjennomført.

Emmanuel Kant formulerte grunnlaget for sin etikk slik:
Handle bare etter den grunnregel som du ønsker skal bli en allmenn lov

Dersom vår grunnregel sier: "Det er rett å hjelpe mennesker som lider", og vi ønsker at dette skal bli en almenn moralsk lov, så har vi i følge Kant en moralsk plikt til å følge denne regelen om å hjelpe lidende medmennesker uavhengig om dette frembringer glede eller ikke. Begrunnelsen er åpenbar: Jeg kunne ønske at mine medmennesker hadde en plikt til å hjelpe meg hvis jeg kommer i uføret. Men ønsker jeg i tillegg å insistere på at den andre skal føle glede ved å lindre min lidelser? Neppe... for meg er dette av sekundær interesse.

Nå sier ikke Kant at vi nødvendigvis skal følge samfunnets og andre autoritære grunnregler, men anbefaler alle autonome mennesker til å reflektere over hvilke etiske grunnregler vi selv besitter, og som vi ønsker at alle andre mennesker skulle hatt.

Det er etisk refleksjoner over vår moralske plikt vi trenger mer av - ikke fordi vi ikke kan stole på følelsene våre, men fordi etisk refleksjon utvikler moralsk ansvarlighet og moralske følelser som igjen fremmer rett handling og gode konsekvenser.

[Ada]

Begge deler,tenker jeg, Odd Inge og Torbjørn. Som mor føler jeg at mitt viktigste ansvar er å ta vare på min sønn. Jeg føler dette fra bunnen av meg,og da er det en glede å tjene Gud på denne måten.

[Torbjørn]

Slik tenker jeg er sammenhengen mellom ønske-tanke-følelse:
Dersom du har en god følelse når du tenker på en ting du ønsker å manifestere inn i livet ditt, da støtter tankene dine det ønsket. Dersom du har en dårlig følelse når du tenker på den tingen, då støtter ikke tankene dine ønsket ditt.
I første tilfelle vil du manifestere det du ønsker deg, i det andre ikke, grovt skissert. Det kommer jo også an på hvor mye du tenker på det, hvor intens følelsen er osv.
Følelsene avslører om du er i samsvar med ønsket, det er det vi har følelser til. Gud skapte/skaper i glede, det samme er det meningen at vi skulle gjøre.
Det er en enkel oppskrift, men det er min mening at Universet fungerer etter denne enkle loven: Likt tiltrekker likt.

Jeg er selvfølgelig for etisk refleksjon, men det er bare et steg på veien.
Det jeg ønsker med dette innlegget er å sette søkelys på at vi kan forandre fokus fra "meningen med livet er lidelse, fordi det er den eneste måten å lære på" til "den egentlige meningen med livet er glede, og å skape med glede". Å reflektere over det, kan skape store forandringer i folks bevissthet.
Overskriften i dette innlegget, "Trenger vi lidelse", er jo en spissformulering. Lidelsen er jo her. Men bare det å åpne opp for at gamle sannheter kanskje ikke er så sanne lenger, er viktig, tenker jeg.

[Siri Ros-Mari Fjelldal]

Hallo! Kan ikke dy meg!:....Mitt motto er Det finnes lidelse i verden- men livet er ingen lidelse. Norrmennen er på mange måter et lidende folkeslag, etter min mening. Dårlig samvittighet- Må slite litt for å komme til hytta på fjellet- etter lykke kommer alltid ulykke- været kan ikke være bra, det ligger nok noe uvær i vente..

Jeg provoserer nok nå.. unnskyld jeg er bare svensk i mitt indre ennå.

Ærligheten skaper en bra flora både inn-og utvendig.

Ha en lekfull og humoristisk kveld!

[Trine Bjørgan Høiberg]

Vi tenger å kjenne lidelsen for å kunne kjenne medlidelse og bygge inn dybder av kjærlighetens vesen i våre hjerter.

[Marius]

Se nøye etter, for i "lidelse" finnes den største kjærlighet. Og det finnes intet annet. Uansett hva en opplever, så er det det samme, kjærlighet. Det finnes i alt!

Det er ingen vei til en selv, for en er allerede fri, for man kan aldri ikke være det. Be om å få bli vist illusjonen. Bli vist deg selv, så vil du skjønne!

:)