Trenger vi lidelse?

[Torbjørn]

Den naturlige (fra Kilden) sinnstilstanden vår er glede og inspirasjon. Vi er kjærlighet fra Gud.
Men så har de aller fleste av oss glemt hvem vi er. Derfor oppstod frykt og lidelse, noe som egentlig er unaturlig for oss. Og mange mener at vi trenger denne lidelsen for å vokse og utvikle oss; lære av feil, som det heter. Vi må vokse for å lære oss å bli medfølende, ydmyke og kjærlige osv, og at det finnes ingen vei utenom lidelse?

Men trenger vi lidelse for å lære noe vi egentlig allerede vet og kjenner og er, men har glemt?
Vår indre kjerne, vår indre essens, er alt dette som vi søker. Vi har jo egentlig ingenting å lære, men det tror vi ikke. Vi tror vi har alt å lære.
Så hvorfor må vi bruke det vi egentlig ikke er til å finne ut hvem vi er; hvorfor må vi være den vi egentlig ikke er for å bli den vi egentlig er?

Har vi en tendens til å akseptere lidelsen og nærmest dvele ved den, fordi den er noe vi tror vi lærer av? Glemmer vi at vi kan komme minst like raskt til målet ved å forsøke å ha det best mulig, altså være mest mulig lik den vi egentlig er?
Må vi ikke bare skynde oss tilbake til den vi er, ved å forsøke å få mest mulig glede inn i livene våre?

Må vi ikke så godt som mulig forsøke å ha fokuset på glede, ved å tenke tanker som gir oss oppmuntring og lettelse?

[Ada]

Slik jeg ser det er det at noe skaper lidelse tegnet på at det ikke er guddommelig/sant/godt. Og vi vil jo lære å skille. Så vår livserfaring er nyttig sånn sett.

[Torbjørn]

Ja, vi lærer av alt. Fordi vi når vi lider, vil vi ønske oss noe annet. Vi forstår hvordan vi ikke ønsker å ha det.
Men lidelsen er et tegn på at vi ikke er i samsvar med vår indre essens, mener jeg. Lidelse er ikke en naturlig del av oss, dvs at vår Guddommelige kjerne ikke rommer lidelse, som du er inne på.
Glede er vårt sanneste uttrykk. Så den raskeste måten å bli i samsvar med vår indre kjerne, kan vel være å forsøke å være den mest mulig lik hele tiden. Dvs forsøke å glede oss mest mulig vha tanker som gir oss glede.
Bare et tankekors! :)

[Ada]

Det spørs hva du mener med lidelse når du sier det er et tegn på at vi ikke er i samsvar med vår essens. Man må jo føle smerte for å bli kvitt den kroniske lidelsen. Det smerter å vite hva som ikke er sant. Lidelse er også i verden så vi kan utvikle medfølelse.

[Torbjørn]

Jeg tenker at det å ikke være i samsvar med vår indre essens er selve lidelsen. Det er det som gjør at vi kjenner følelsesmessig ubehag, og også fysisk ubehag.
Når du ikke vet hva som er sant, er du heller ikke i samsvar med din indre essens.
En kronisk lidelse kunne leges øyeblikkelig om vi bare trodde det var mulig (og jeg tror det er mulig), derfor er det også fysiske lidelser også en del av det å ikke være i samsvar med vår indre essens. Dessuten er fysiske lidelser noe vi tiltrekker oss, fordi vi ikke er i samsvar med vår essens.

[Ada]

Ja, enig i det første du skriver,Torbjørn. Det andre er jeg ikke så sikker på. Takk for fine tanker.

[Moonchild]

[Torbjørn]

Lidelse har også vært min hovedlærer.
Men når vi etterhvert forstår at det er en annen vei å leve som er like verdifull, så er det på sin plass å komme med den informasjonen. Så kan det kanskje få andre til å tenke seg om, og til å flytte fokus til noe som tross alt er mer naturlig. Dvs å flytte fokus fra; "jeg lider, altså lærer jeg" til "Jeg prøver å lide minst mulig fordi det er min naturlige sinnstilstand". Tenk om det rett og slett var meningen at vi skulle være glad?
Noe å tenke over?

[Un9]

Jeg vil velge bort lidelse for jeg trenger den ikke lengre...

Jeg tror ikke lengre på " Jesus lidelsehistorie" , eller at av lidels blir man sterk, eller at man må lide for skjønnheten eller alle andre " sannheter" som er blitt fortalt.
Jeg vil glede meg - alltid, da jeg vet det gir meg større vekst enn å lide. Man kan ha stor empati, uten selv å ha vært såret.
Man kan vise stor kjærlighet når det er den eneste kjærligheten man kjenner....

Men så er det noe med at vi hadde vel ikke valgt en inkarnasjon på Jorden, om ikke det å prøve ut lidelse, er noe vi ønsket.
Mulig vi alle hadde til hensikt å velge glede, og ikke lidelse - men misset stort en del år...???

Den kollektive lidelsen tror jeg har vært en medvirkende årsak til at man har akseptert lidelser...? Nå ønsker jeg min egen bevissthet kan " stå alene" mot massen...

Jeg tro det- men er ikke helt sikker.................????

[Øivind Restrup Engebretsen]

Til Un9. Hvor har du fått den empatien fra? Hvorfor har ikke alle fått denne empatien?

[CooCoo Tara]

Men trenger vi lidelse for å lære noe vi egentlig allerede vet og kjenner og er, men har glemt?

Blir ikke da lidelsen en slags vekker som peker mot det vi har glemt?

Så hvorfor må vi bruke det vi egentlig ikke er til å finne ut hvem vi er; hvorfor må vi være den vi egentlig ikke er for å bli den vi egentlig er?

Er det ikke nettopp det som gir lidelsen? Og ikke før vi vet hvem vi er opphører den.

Har vi en tendens til å akseptere lidelsen og nærmest dvele ved den.......

Jeg tror det er mange måter å forholde seg til det der på. Og ikke er nødvendigvis det ene noe mer riktig enn det andre, der det uansett søker mot samme mål. Jeg kan nok kunne sies å dyrke lidelsen, jeg vil igjennom og forbi den...og søker stadig mot den. Kanskje var det det som Jesus også valgte...helt til han transenderte hele shiten ....for det gjorde han. Det er mulig at det går an å tenke seg ditt gjennom å fokusere på glede også?? For denne gleden er hva Jesus allikevel fant og tilslutt BLE. Men så lurer jeg på.......vil det å fokusere mentalt på denne gleden gjøre at alt som ikke står i klarhet og glede i en, allikevel trigges av den gleden slik at det uansett oppleves som smerte og lidelse? Kanskje kommer man ikke utenom, når man har glemt hvem man er?

[Helene]

dette spørsmålet ditt er så bra.._Torbjørn,eksistensiellt....jeg tror absolutt på lidelseshistorien men på hvilket grunnlag er den skapt..og er den nødvendig?når er det egenlig man begynner å lide?..jo når omgivelsenes respons er motstridende iforhold til din -Guddommelige plan.og evnen til å elske helheten som ett natulig prinsipp.blir rokket ved alle anledninger...erstattningen blir skam og splittelse konstruert av gamle forestillinger ,og ikke dynamisk responderende adferd og kreativ vekst!!
verden ville sett annerledes ut,og tror man på en høyere plan så er det jo akkurat slik det skal være..begrensningen ligger i å la være å igangsette praksisen ved å være den man er,det vil alltid være en lidelse.

:-).

[vetalt]

Hver og en har vel også sin egen "definisjon elller forståelse av hva lidelse er? Slik jeg forstår det kan lidelse også være ulike erfaringer...at vi velger å kalle noe for "lidelser" og noe for "erfaringer" er jo også interessant. Det er jo bare ord, hvis vi går bak ordene osv.....:-)