SANNHET

[Fønikia]

Hva rommer begrepet SANNHET?

Hva er din sannhet i livet?

Finnes det EN sannhet

Er det en matematisk sum og svar på et regnestykke av samtlige perspektiver ?

Er det religions basert og muligens ikke noe som i sin helhet tilhører mennesket ?

[Shania/Dragonlady]

Den evig lange og stadig tilbake kommende diskusjonen, er i gang igjen.
Men veldig interessant tema. Ettersom mange bruker ordet på så ulike måter. Og legger så mye ulikt i det.
Dermed rommer det så ulike ting, og årsaken til så mye misforståelser.

Jeg tror ikke ord, kan romme essensen av sannhet. Det er bare ord. Og at den rene energien av sannhet, ikke kan presses inn i ord.
Jeg tror at når man uttaler seg, ut i fra sin egen essens, av noe man eier, innenfor mentale forestillinger. Så kan ordene misforstås, men energien allikevel oppfattes og gjenkjennes.

Om det finnes bare èn sannhet, Så er det noe alle en gang må underkaste oss. Og for meg blir det den samme tanke som ligger i kristendommens doms tanke. Alle skal underkaste seg den allmektige Guden og bli dømt.

En utenfor oss selv, sannhet. Da spørs det om du mener utenfor det begrensede menneskelige Jeget og egoets område. eller utenfor oss selv, som vesen og sjels bevissthet.

For meg er sannhet noe som lever, beveger seg og ekspanderer. Gjenkjennes i dypet av oss og lever der.
Av den matematiske og logiske sannheten, så er også det i bevegelse og ekspansjon.
Ettersom tidligere overbevisninger og logiske forklaringer, også utvider seg og forandres.

[Hilde Kristin Van Zundert]

Hesann Life&love, form meg er sannheten flytende, den er ikke til å fastsette eller settes i en bås, den er gigantisk og det kan være mange svar alternativer på et spørsmål, å det jeg vet, er rett for meg og er ubestridelig til jeg selv vil endre rettning på det jeg vet.

Så da rommer begrepet sannhet en masse, det rommer alt som er.
Om det finnes en sannhet, ja vil jeg si, men den er stor:)
Om det er en matematisk sum, spørsmålet ditt, forsto jeg ikke hva du mente med,:)

Om noe er religions basert, avhenger om du vil definere begrepet religion, om vi ikke bruker begreper i det hele tatt, hva er vi eller du og jeg da?

Hjerteligste

[Fønikia]

Grunnen til at jeg stiller disse spørsmålene er for jeg synes temaet, ordet, begrepet sannhet er interessant og noe vi må forholde oss til i mange forskjellige settinger og forskjellige arenaer i livet. Så mitt ønske med denne diskusjonen er å høre andres oppfatninger av ordet/begrepet sannhet.

Når jeg skriver matematisk sum av perspektiver, er det min måte og formulere et bilde av at sannheten inneholder et større perspektiv sett ut i fra ett menneskets øyne, derav flere perspektiver. Summen vil da være svaret sannhet...?

Mennesker søker jo sannhet, både i og utenfor seg selv. Og har kanskje alltid gjort det. Mange i religion andre leter og finner ut "hva er sant for meg". Finnes det noe vi kan si er sannheter. En stor Sannhet. Eller er det kanskje bare et håp, en forestilling vi har. En forestilling vi trenger og har behov for, kanskje kan vi ikke leve uten....Jeg forbeholder meg friheten til å kunne filosofere fritt og åpent.

Begrepet Religion har flere definisjoner:

Max Weber karakteriserer religion som menneskers forhold til krefter som er hinsidig hverdagslivet : "Karisma"
Peter Berger bestemmer religion som konstruksjon av et hellig kosmos
Durkenheim skiller mellom profane ting og hellige ting . De hellige tingene blir avsondret og omgjerdet av tabuer. og tilføyer at religion en samler tilhengere i et moralsamfunn.
Talcott Parsons definisjon påpeker at den overnaturlige orden har betydning for menneskets plass i universet og de verdiene som gir mening i dets skjebne..........+ mer

Vi mennesker er jo de pattedyrene på denne kloden som er mest instinkt fatting...det vil si at vi må lære oss de forskjellige tingene. Dermed kan vi programmeres til muligens det meste....

Vitenskapelige fakta er jo en type sannhet.

[Odd Inge]

Den virkeligheten du identifiserer deg med er ikke Sannheten, men et meningsfult perspektiv, eller den lille sannhet, hvor sinnet ditt kan finne ro og hvile.
Hold den lille sannhet inntil deg lett som en fjær, men gi slipp på den.når vinden blåser.
For hvem kan ta i mot noe nytt når hånden er knyttet?

[Fønikia]

Så er sannhet noe virkelig ?
Trenger man sannhet for å ha ro og hvile i sinnet sitt?

Er kanskje et meningfylt perspektiv menneskets måte og gripe etter sannheter på...kan jeg tro på dette...

Nydelig sagt " Hold den lille sannhet inntil deg lett som en fjær...osv"

[Odd Inge]

Dersom man ser på den lille sannhet som et perspektiv eller verdensanskuelse så blir ting så mye lettere. Selve begrepet "perspektiv" er mer nøytralt enn "sannhet", og bærer ikke med seg en lovad om frigjøring ("The Truth will set you free") eller som et element i psykologisk, sosial eller ideologisk undertrykking.

De perspektiver som jeg opplever som sanne (med liten s) føles som en helt bestemt vibrasjon i sinnet: en yrende, fredfull ro som peker på en dyp kognitiv erkjennelse av skjønnheten i virkelighetens sammenvevde natur. Men den verdensanskuelse som i dag føles meningsfull trenger ikke være det i morgen. De perspektiver som føltes virkelig og sanne på et stadium i min mentale utvikling, vil på et nytt stadium føles naivt og overfladisk da sinnet søker etter stadig dypere og komplekse perspektiver på meg selv i verden.

Du spør om man trenger sannhet for å finne sinnsro? På et nivå vil jeg svare ja i den forstand at den urolige og kravstore "searching mind" som griper etter nye lag av erkjennelse da tar seg en midlertidig pustepause. Men sinnsro er jo så mye mer enn det.

[Torbjørn]

Godt sagt Odd Inge! Vår sannhet eller vårt perspektiv forandrer seg hele tiden! Det viser at vi er i utvikling; i bevegelse! Enhver ny sannhet gir oss ro, inntil vi oppnår en enda større innsikt og oversikt! Og enda større fred!! :)

[Shania/Dragonlady]

Det var veldig mye bra du sa her Odd-Inge.
Og det som slår meg, er tanken på sannhet i flere dimensjoner.
Du har fakta sannheter. Du har sannhet som en motsetning til løgn.
Du har den store sammenhengen, sannheten. Som vi tar inn biter av, i vår lille sannhet.

Jeg opplever det ofte som en slags klarhets energi. Eller heller bevissthet.
Basert på ærlighet, med seg selv.
En forløsning av livsløgner og overbevisninger, vi tar over fra andre.

Så det er ofte en opplevelse av noe, mer enn fakta som står over alle.

Og Alex, jeg har den samme opplevelsen om sannhet som et verb. Ikke som en obejektiv fastslått sannhet, som alle må bøye seg for.
Og etterhvert som vi ekspanderer, eller kanskje tar inn, vår sjels bevissthet her på jorden. Tror jeg vi lettere kan igjenkjenne denne vibrasjonen. Ikke som overbevisende mentale fakta. Selv om den absolutt er logisk og helhetlig.
Men mer i form av den gleden, freden og harmonien som finnes i sannheten.

[Odd Inge]

Takk for din innsikt, Dragonlady.
Den kognitive klarhetsvibrasjonen er for meg svært så gjenkjenbar. Sett fra en vitneposisjon så forener sinnet alle sinnsobjekter i form av minner og kunnskapsbiter i en bevissthetsstruktur som skaper en integrert, helhetlig erkjennelse. Bildet er krystallklart, innsikten er tydelig, verden fremstå som meningsfull. I denne kognitive bevissthetsstrukturen søker selvet å integrere stadig nye kunnskapsbiter om verden. Sinnet er så genialt konstruert at bevissthetsstrukturen som fortolker verden er beskyttet av portvoktere, kontrollører og skeptikere som skal hindre denne i å forvitre og kollapse, og således risikere å kaste selvet inn i en pøl av oppløsning, forvirring og galskap.

Denne kognitive erkjennelse om verden forsterkes av en positiv, emosjonell erfaring. Den verden som intellektet har erkjent føles som både rolig og fredfull, vakker og harmonisk, men samtidig full av yrende glede og liv som ønsker å uttrykke seg. Selvet blir beruset av denne følelsen av skjønnhet, godhet og sannhet, og søker forbli i denne tilstanden. Alle beskyttelsesmekanismer trer i kraft for å bevare denne klare, fredfulle sinnsroen som en klar sannhet gir oss.

Og i denne beruselsen starter problemene.

Det første problemet oppstår når sinnet søker å fortolker den nye, ukjente verden med den verdensanskuelsen som allerde er erkjent. Sinnet søker å løse nye problemer med en gammel forståelse, og det er nettopp dette Einstein forteller oss er en umulighet. Det andre problemet er at selvet identifiserer seg så sterkt med våre små sannheter, at en endring av vår måte å tenke på gir en eksistensiell angst for fornyelse. Portvokterene gjør jo bare jobben sin. Men hvem vil leve i en slik fryktbasert sinnstilstand? Når den nye verden åpenbarer seg med nye innsikter så har selvet en av to muligheter. Den ene er å skyve sin angst for det nye ut i den ubevisste skyggeverden som gir energi til å aggressivt fornekte det nye. Således beskytter selvet sin eksisterende bevissthetsstruktur. Det andre måten å forholde seg til det nye er å overskride den erkjennelsesmessige dødsangst og tillate at sinnet rekonfigurerer seg på en måte som integrerer det nye med det gamle og skape en ny bevissthetsstruktur som kan gripe den nye verden, og åpenbare nye potensialer. Denne prosessen kalles også for transformativ vekst som intergerer lag på lag med perspektiver og fletter dem i en tettere, dypere og mer kompleks vev som åpenbarer større og større deler av det som finnes. Og denne nye kognitive strukturen støttes av en fornyet følelse av fred, glede, skjønnhet, harmoni og liv.

Inntil radikale nye innsikter banker på og vil inn.

[Shania/Dragonlady]

Du snakker her om den eksistensielle angsten.
Som ligger i Jegets angst for å forgå, og forsvinne.

Jeg fant boken "Flukten fra friheten" av Erich Fromm.
Hvordan vi mennesker, rent psykisk, ut fra vår menneskelige kognitive identitet, vil velge å rømme fra friheten.

Om om man knytter sammen friheten og sannheten.
Som en sa, Sannheten skal sette deg fri.
Så blir det også da, at de aller fleste egentlig ikke vi ha noen sannhet.
Verken om verden, universet/omniverset, om mennesket og om seg selv.
Det krever ett bevisst valg, for å komme inn i sannheten, og bli fri.
Og et valg som den konsturerte kognitive Jeget, vil gjøre alt, for å unngå.
For når Jeget, ser inn i selvet, så ser den bare tomhet.
Og den tomheten, for det mentale, kognitive sinnet, er noe som skremmer veldig.

[Odd Inge]

Tror du har rett, Dragonlady. Selvet/jeget kan ikke gripe tomheten som rommer alt, fordi dette overskrider hva det det mentale sinnet er i stand til å fatte. Sannheten (med stor S) kan således ikke gripes og forstås. Den mentale bevisstheten er således begrenset til å romme fragmenter av Virkeligheten, og gi perspektiver på det i form av små sannheter (med liten s) som har potensiale til å vokse seg dypere og mer kompleks, men vil alltid være små sannheter.

Det mentale sinnet, selve sjefen i sinnet, vil selvsagt kjempe med nebb og klør fra ydmykelsen og smerten i å erkjenne dens egen utilstrekelighet. Så ja, Dragonlady, det mentale, kognitive sinnet søker ikke eksistensiell frihet, den rene strukturløse Tomhet, den rene Bevissthet, Gud - whatever name, fordi dens oppgave er å konstruere verden som struktur og ide.

Fra en ikke-dualistisk posisjon er den eneste Sannhet en transmental realisering av

JEG ER...

[Ada]

Her var det mye interessant.Tusen takk.
For å prøve å svare på trådstarters spørsmål om summen av perspektiver er det samme som den store sannheten vil jeg si nei. Ikke hvis den store sannheten for deg er større enn helheten. Sannheten kan ikke rommes i perspektiver sinnet kan holde fast ved. Helhet er ikke det samme som enhet. Enheten rommer det hele, alle perspektivene. Og når vi sier: vi er ett, er det i Gud vi er ett. Gud rommer alle.