Konflikter, smerte og transformasjon

[Odd Inge]

Jeg fornemmer ganske sterkt at temaet for denne tid er renselse – prosessen med å støte ut og forlate det som en gang har vært oss kjært, men som nå ikke tjener oss lengre. Vårt forhold til penger er et eksempel, hvor vår utilstrekkelige forståelse av penger har ført til en global finanskrise. Et annet, og mer alvorlig eksempel, er vårt overfladiske forhold til naturen som har ført verden ut i en økologisk krise hvor vi nå er i ferd med å forvitre vårt eget livsgrunnlag. Begge disse eksemplene viser at vår kollektive bevissthet ikke har vært i stand til å se dybden av det å være menneske-i-verden. Verden er dypt inne i en bevissthetskrise – en krise som krever en transformasjon av vår måte å tenke og leve sammen på.

Jeg fornemmer også den samme bevissthetskrisen i alternativmiljøet. Her på Altnett har spenningen mellom fraksjoner økt, urenheter bringes til overflaten, underliggende konflikter uttrykkes åpent, temperaturen har steget, mennesker trekker seg både i protest og ubehag. For meg er dette et uttrykk for en kollektiv renselsesprosess i dette fellesskapet, og er en naturlig del av den globale transformasjonen som svært mange av oss fornemmer. En transformasjonsprosess starter med kampen mellom polære motsetninger, slik som individ vs fellesskap, nasjonen vs kloden, utvikling vs bevaring, gode vs onde, feminine vs maskuline – men også konkrete motsetninger som konspirasjon vs ikke-konspirasjon, etisk adferd vs uetisk adferd, religion vs spiritualitet, alternativmedisin vs skolemedisin, hva som er godt vs hva som er ondt, Gud vs Satan/Lucifer etc. Filosofen Friedrich Hegel kalte slike polære motsetninger for tese og antitese. Gjennom kampen og forhandlingene mellom motsetningene skapes syntese – en forening av tese og antitese på et høyere ordens nivå - et nivå som ikke er en slapp konsensus mellom motsetningene, men integrerer dem til en organisk enhet som skaper radikalt nye innsikter og en fornyelse av våre sinn. Dette kalte Hegel for en dialektisk prosess. Flere bevissthetsfilosofer (eks. Ken Wilber, Steve McIntosh) ser at menneskets, kulturens og samfunnets bevissthetsutvikling er en dialektisk prosess, hvor det nye tilstanden utvikles gjennom en integrasjon av gamle motsetninger – og samtidig renser bort det som ikke tilhører den nye tid.

Bevissthetstransformasjoner fordrer oss å tillate at motsetninger uttrykker seg fritt, tillate at underliggende konflikter spiller ut det de skal spille seg ut - både for å forene motsetninger og for å rense bort urenheter som vi ikke vil ha med oss lengre. Dersom vi viker unna konfliktene og ikke har mot til å konfrontere oss med dem, så forsvinner ikke disse av seg selv, men vil ligge å ulme i krokene som mørke spøkelser. En hver rensing av våre sinn, enhver indre og ytre konflikt som uttrykker seg før syntesen skaper en fornyet opplevelse av fredfullhet, fører uvergelig til smerte - både en personlige smerte som handler om oss selv, og den altruistiske smerten som er gjenkjennelsen av fellesskapets lidelse. Smerten er nøkkelen til frigjøring. Det er i smerten og det intense ubehaget våre personlige motsetninger spiller seg ut. Det er i den eksistensielle vinterkulden og selvidentitetens død, det nye vokser fram og skaper en ny vår. Kjenn så på det som skjer og ikke flykt unna det som er ubehagelig. Det gjør vondt når knopper brister.

[Sol With Jonassen]

Applaus til Odd Inge..en fryd å lese. Og en absolutt påminner om at vi kan ikke sky smerten.

Det finnes bare en vei..Gjennom.

Jaya!

[stellasteg]

Jepp, visst gjør det ondt når knopper brister:))

[Odd Inge]

Du har selvsagt rett, Inanna, den frie formen må ha sine begrensinger i en offentlg diskusjonsgruppe som dette. Det er ikke alle uttrykk som egner seg for å dele med alle - spesielt ikke affektive følelser som på en respektløs måte projiserer egen grums over på andre. Men like fullt - dine spontale følelser og din personlige smerte i møte med teksten er viktig å romme, kjenne på og grunne over og kanskje dele med andre når innsikten er fordøyd. Jeg tror ikke at du er aleine om å føle akkurat det du føler. En god respons vil også kunne virke forløsende for dem som opplever det samme som deg. I det perspektivet responderer vi ikke bare for vår egen del, men representerer kanskje en kollektiv respons på vegne av flere.

[Ole A. Seifert]

Av kjærlighet til menneskeheten og vår klode, ønsker noen å forstå det ennå ukjente, selv om det kan virke ubehagelig.

[Odd Inge]

... til dem vil jeg si: treng inn i det ukjente med et åpent, modig hjerte og et skarpt blikk, og rapporter hva dere ser. Aksepter at ikke alle kan forstå dine egne innsikter. Gi rom for uenighet og det ubehaget dette medfører i respekt for dine medmennesker som har en annen livsvei og en annen livsanskuelse enn deg. Gi aldri opp med å arbeide for det du dypest sett tror på. For ingen kan i dag kjenne de fremtidige fruktene av ditt arbeid.

[Moonchild]

Så nydelig sagt, Odd Inge.

[Christine]

Dette var veldig godt å lese og faktisk en liten vekker for meg. For jeg føler alltid et sterkt ubehag, kall det gjerne smerte, når jeg møter "krig" og feider. Angrep og motangrep. En spiral som forsterker seg hele tiden, så det til slutt ser helt håpløst ut. Jo, vi skulle jo gjerne ønske at det er slik: "Gjennom kampen og forhandlingene mellom motsetningene skapes syntese – ", for dette har jeg også tro på. At vi trenger motsetrningene for å komme oss videre, for å skape bevegelse og utvikling. "Werd ich zum Augenblicke sagen, verweilde doch du bist so schön, dann mögt ihr mich in Ketten schlagen, dann mag die Welt zugrunde gehn", sier Faust hos Goethe, Stillstand er faktisk et onde, ikke et gode. Men når to motsider låser seg helt fast, ikke klarer å lytte til hverandre, men bare terper på sine egne synspunkter som de hadde hakk i plata, da blir jeg matt og ønsker å flykte i avsky. Eller stille meg dø. For jeg vet at det finnes virkelige kriger ute i den store verden, som føres for en påstått urett - ofte for mange mange generasjoner siden. Fordi man ikke noen gang har funnet frem til en syntese. Men kanskje vi må ta tiden til hjelp? At det langt ute i det fjerne avtegner seg en syntese? Både her og der? Nei, jeg skal prøve å ikke flykte unna det som er ubehaglig og kanskje slutte med å spille"død" også.

[Odd Inge]

En sterk og samtidig vakker beskrivelse av smerten og forløsningen. Veldig gjenkjennende. Takk for at du deler dette med oss, Inanna Lalita.

[Odd Inge]

Takk Christine: Mange motsetniger har vi arvet fra våre forfrdre - religiøse dogmer, moralregler, verdisyn, verdensanskuelser - som kan bryte fullstedig med hvilke tanker og følelser som naturlig stiger opp i vår bevissthet i møtet med verden. Konflikten mellom arvegods og autentiske oppleveler kan innimellom bli så stor at vi simpelthen blir nødt til å bryte fullstendig med det gamle for å finne oss selv og stabilisere det nye. Noen skifter partner, noen flytter fra bygda, andre bryter med kirke og foreldre - en løsriving fra det som klebrer seg til sinnet slik at vi ikke får puste. I syntesen, etter at vi har tatt et terapeutisk oppgjør med vårt gamle jeg, kan vi igjen forenes med den positive delen av vår arv og se på vår historie som en berikelse. Samtidig tillater vi, fullt og helt, å omfavne og elske oss selv slik som den vi dypest sett er. Og se, alt var godt. Slike eksistensielle kriser ønsker jeg velkommen - vel og merke dersom vi våger å stå i smerten og la forløsningen skje helt av seg selv, som Inanna Lalita så vakkert beskriver det.

Enkelte kulturelle motsetninger kan vi ikke gjøre noe med fordi tiden ikke er moden for det enda. Det er her tålmodighet kommer inn...

Puh... livet skal ikke være enkelt bestandig :-)

[J.Johansen]

Veldig god txt Odd Inge. Verden trenger voksne forstandige Kaos Piloter og Transformasjons Agenter ....., som helst boer ha kommet dit hen at de har trukket tilbake projiseringene, og som ikke er 'sekteriske'

[Rolf Kenneth]

Der Odd Inge ser en renselsesprosess, ser jeg en polarisering av motsetninger. Folk føler seg nå tvunget til å ta en avgjørelse i den ene eller andre retning [særlig med Bush-uttalelser som at enten støtter man Bush-regjeringens definisjoner av virkeligheten, eller så støtter man "terroristene"]. Når man tvinges til å ta en avgjørelse, velger man å investere i den, å forankre seg i den. Jeg ser ingenting som tyder på at samfunnet eller kulturen som helhet nå går fremover, tvert imot. Jeg ser det absolutte kulturelle forfall i de Establishment-styrte media. Og befolkningen generelt følger etter, selv om det heldigvis er smågrupper som polariseres i motsetning retning.

[Odd Inge]

Hei Rolf Kenneth: Det forvirrende i vår tid er at en polarisering av motsetninger skjer samtidig med en renselsesprosess og en syntese av motsetninger. På mange måter kan vi si at det norske sosialdemokratiet som ideologi er en syntese mellom en sosialisme med vekt på fellesskap og solidaritet og en liberalistisk kapitalisme med vekt på individuell frihet og økonomisk velferd. Men som Hegel sier: En syntese på et nivå vil være en tese på neste nivå og bli utfordret av en ny motsetning (antitese). Antitesen til sosialdemokrati-ideologien er åpenbart globaliseringsbølgen som avkrever nasjonalstaten et globalt ansvar for miljø, klima, fattigdom etc. Renselsesprosessen består i å oppgi det kulturelle tankegodset som forteller at nasjonen er hellig og er seg selv nok. Den kampen står vi midt oppe i nå. I Kina og India står motsetningen mellom en kulturell tradisjonalisme og en økonomisk modernisme som enda ikke har funnet sin endelige form.

Hvorvidt utviklingen går fremover eller ikke er vel avhengig av hvilken skala du bruker for å vurdere fremskritt. På en skala som vurderer økosystemenes sunnhet har vi definitivt ikke gått fremover. Den materielle velstanden derimot...