Hva er poenget?

[Arve]

Jeg er sikker på at det er flere en meg som av og til har lurt på, hva er poenget? Noen ganger, mitt i de daglidagse rutinene, lurer jeg, hvorfor skal jeg fortsette å kjempe? Noen ganger føles det som, den ene utfordringen, når jeg har kommet meg igjenom den, bare følges av en ny. Når slutter det, eller når vil livet vise seg fra en annen side?
Ok, jeg vet at mitt fokus er min virklighet, og at jeg via min tanke skaper mitt liv, men noen ganger føles det litt tungt. Jeg er i utgangspunktet evig optimist, kanskje til tider litt for mye, alt ordner seg osv, men.......... plutselig er det ikke noe som betyr noe........

Trenger noen tanker fra dere, hva er det som får dere til å snurre å gå.....

[MALU May Britt L. Abinda]

Jeg tror jo at meningen med livet, er å lære. Ikke alle lærdommene er like nice, men vi må ta med begge deler. Hvis man ser bakover i livet sitt, vil man ofte se en rød tråd. Det er stort sett de samme type problemer som dukker opp. Altså at de handler om det samme eller er i samme kategori.
Hvis problemene handler om kjærlighet, kan det vise seg i flere type problemer, men de handler om det samme; noe vi ikke har tatt tak i og ordnet opp i i oss selv.

De gangene jeg møter et problem, pleier jeg å tenke: Ok, hva er det jeg skal lære her? For hvis man ser hva man skal lære slik at man takler situasjonen, så slipper man gjerne å få samme type problem senere en gang. Og jeg skal ikke si at jeg ikke banner, kjefter og gråter først. For det gjør jeg gjerne. Men når tårene er tørket, går jeg igjennom for å se hva det er jeg skal lære. Hva er det jeg har oversett siden dette dukker opp igjen og igjen? Og ofte er svaret frykt..

Vi har ofte ting vi frykter. Og ofte frykter vi ting som vi ikke en gang har problemer med. Vi er bare redd for at vi skal få problemer med det.. ha ha ganske banalt, men det er nå sånn. Da er det godt mulig du får akkurat en slik utfordring slik at du skal få se at du takler den. For da trenger du ikke frykte det lenger. Det er jo sånn at det er det du frykter du skal gjøre. Når du har taklet det, så frykter du det ikke lenger.
Men selvsagt, ikke til det ekstreme. Jeg har høydeskrekk. Jeg ville aldri ha hoppet i fallskjerm, men jeg kan godt forsøke meg litt i en stige. Jeg har klaustrofobi og tar gjerne trappen istedenfor heisen. Jeg ville aldri ha latt meg sperre inne i en vanntank på havbunnen der jeg skulle komme meg opp igjen alene. Men jeg tar heller heisen av og til. ha ha

Så summa summarum: det gjelder å se hva du selv frykter og jobbe med det. Så slipper vi så mange utfordringer. Dessuten; noen utfordringer MÅ vi ha ellers hadde livet blitt flatt og kjedelig og vi ville ikke satt pris på de gode stundene.

[Hilde Andersen]

Det er lov å føle at en er direkte dritt lei også håper jeg?? Tror man iblant må la seg selv få lov å "gi opp" litt.....la seg selv gå ned litt for telling, og allikevel ikke la seg telles ut. Bare ta seg litt tid til å samle seg før man fortsetter "kampen". For det er mulig man kan komme på noe smart mens man ligger nede, kanskje til og med finne ut om det er noe som man bør endre på.

Jeg har mer enn en gang lurt på vitsen er.....i den grad at det å takke for seg ikke virker som noen dårlig løsning. Allikevel er det noe som gjør at jeg vil gå løypa helt ut. Det er litt rart egentlig, for jeg ser jo det vakre i livet, naturen, familien, de små tingene i hverdagen som gjør en glad. Det er ikke noe svart eller vondt som iblant gir meg følelsen av å ville si takk for meg, slik det var før, men rett og slett tanken om å endelig kunne si: Aaah, takk og pris!! Endelig ferdig for denne gang"! Tror det kommer av at man føler man roter rundt uten helt å forstå hvorfor......? Eller er det en lov som sier at man skal være sjeleglad til alle tider for livet? Hva er egentlig galt med å si at: Nå tror jeg at jeg sier takk for meg, det var artig å få prøve seg, men det å være menneske passer meg rett og slett ikke; men takk for tilliten"! ...... ser jo at det ser sprøtt ut da.....det bare slo meg :o)

[Embla]

Du skriver mye fint og bra her ... Min erfaring er at det ikke alltid hjelper å utfordre det man frykter...Jeg har høydeskrekk, og jeg hoppet i fallskjerm for å se om det ville kurere skrekken...det gjorde ikke det, hehe :-)
Selv om jeg var euforisk og lykkelig da jeg landet :)))
Livet er mangefassetert og det finnes ikke noe faisittsvar...Vi kan bare prøve å reflektere og forstå så godt vi kan og hjelpe og være der for hverandre...Problemet i rike Norge er at de fleste, hvertfall de single og enslige forsørgere, sliter alene, uten hjelp eller avlastning. Man kjenner på ensomheten iblant, bekymring for å klare det økonomiske på bare en inntekt osv...Sjekk diskusjoen jeg har lagt til inne på gruppa Bofellesskap ang. alternativ rimelig boform :-)

[Livsbalanse]

Du sier det selv i ditt innlegg. Det er fokuset som avgjør hvordan livet blir. Jeg har endret livsperspektiv. Jeg velger Bevisstheten i stedet for å gi tanker, følelser og opplevelser betydning eller tro at de har en uavhengig identitet. Når man velger å se at man er en naturlig del av bevisstheten som alt annet er det. Selv tanker og opplevelser er en del av bevisstheten. Når vi var små lærte vi å tro at ting utenfor oss selv hadde betydning. Dette er hva som virkelig begrenser vår utfoldelse. Ut fra dette skapte vi også en personlig identitet.

Når man begynner å se og akseptere at det vi søker allerede er tilstede.. da viser livet seg fra en annen side.

Jo mer du kjemper desto lengre skyver du deg selv fra det du virkelig søker. Du søker kanskje slik som jeg gjorde etter sanneheten.

Du sier at tankene dine skaper ditt liv. Ja, du velger å gi dem betydning og vektlegger dem. Men husker du hva du tenkte for 5 min siden? Hvor er den tanken nå? Kan du finne tilbake til den samme tanken?
Hvem er det som tenker? Hvor kommer tanken fra?

Du har kanskje opplevd bevisstheten om du mediterer, eller har en fantastisk naturopplevelse.

Bevisstheten er naturlig perfekt slik som den er. Når jeg velger bevisstheten opplever jeg at jeg har en mer stabil følelsesmessig og mental tilværelser. Jeg har fått et mer balansert syn på livet. Alt som skjer (tanker, følelser, fornemmelser etc.) er som fyrverkeri på himmelen. De oppleves i korte øyeblikk, men de forsvinner igjen, helt naturlig og uten å forlate spor på himmelen.

Det er litt morro nå når jeg opplever at jeg er noe som står på siden og observerer at det som kommer av tanker, følelser etc. Da har jeg valget om å la være å røre dem, erstatte dem med noe annet, eller bare la de flyte naturlig forbi. Slik som skyene dukker opp på en skyfri himmel. De kommer, er der en stund, og forsvinner igjen. Himmelen er fortsatt blå. Det er der hvor alt utspiller seg. Slik er bevisstheten grunnlaget for alt som fremmkommer i, på og av den.

Det er først når vi velger å gi synspunkter, følelser, tanker, opplevelser, historier osv. en betydning at det blir ukomfortabelt?

Jeg opplever at livet får en annen fred og klarhet. Hva skal jeg søke når alt allerede er tilstede... og er naturlig perfekt.

[Helene]

så nydelig skrevet,og så herlig..ikke meg gitt å være der lenge av gangen men det hender,og ønsker det mer og mer..livsbalanse..så flott nick:-))))

[Livsbalanse]

Takk skal du ha..
Livsbalanse har vært en målsetning de siste 5 årene, men det er kun de siste mnd hvor jeg virkelig har innsett hvordan det er å leve et liv i balanse.

[Torbjørn]

Flott sagt, Livsbalanse! :)
Problemet er at vi i det hele tatt tror at vi må kjempe! Det er egoet (frykten) som sier det. Så egentlig kunne vi bare la livet seile sin egen sjø, om vi trodde at alt er i de beste hender. Å gå med strømmen, ikke mot den. Det eneste som står mellom oss og et fredfullt liv er å tøre å ta steget fullt ut, å stole 100 % på at Universet/Gud gir oss det vi ønsker, og å være takknemlig for det, i visshet om at det skjer.
Hva er det som hindrer oss? Det er den gode gamle følgesvennen vår; frykten. Frykten for det som er ukjent. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Frykten for at vi ikke kan stole på at jorden og Universet er et trygt sted.
Å opparbeide en tillit til Universet og Gud og til deg selv kan ta tid, men det trenger ikke gjøre det.
Vit at du er perfekt utrykk for Gud akkurat som du er, akkurat nå! Vit at Universet støtter deg 100 %!

[Solfugl]

Don't worry, be happy..

[Hilde Kristin Van Zundert]

Hei Arve, om du visste at du er perfekt ut av ditt ståsted, og at du ikke har det grann å kjenpe for, ville det bli lettere da?

Slik er min sannhet, men om noe blir tungt, så kan hende det er akkurat da du bør gi slipp, ja på den tunge følelsen, gi slipp, akseptere og ikke kjempe imot!!

Om du trnenger eller føler for det så kan du ta en titt på hjemmsiden min og se om det er noe som kan virke intrs. for deg der!!

Hjerteligste

[Arve]

Takk for mange kloke tanker/betraktninger. Trenger litt feedback og innput for å dreie fokuset mitt litt. Jobber til tider en del med mennesker med div utfordringer, men glemmer meg selv oppe i alt sammen. Er veldig dårlig på det å be andre om hjelp eller støtte.
Og som singel går man jo også der og "surrer" i sine egene greier og sklir sakte ut av kurs uten å legge merke til det. Fordi forandringen går så sakte legger jeg ikke merke til den før ting begynner å bli fargeløst og likegyldig.

Takk igjen, skal fokusere litt mer på min egen velvære også, klem fra meg :)

[Inger Lise]

Hei Arve.

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, både når det gjelder det å klare å be om hjelp og støtte for meg selv, og når det gjelder likegyldigheten.

Det som får meg i gang igjen, er framdriftskreftene som bygges og styrkes mens jeg i ujevnt tempo beveger meg på min vei...tregheten i disse kreftene dytter (sparker) meg i gang igjen når jeg ligger der og egentlig ikke gidder å ofre verden en lusen tanke.

Så selv om jeg ikke er singel, og særlig siste året har hatt veldig mye egne greier å surre rundt i, og kursen har vingla så det ikke ligner grisen, slik har det ihvertfall føltes underveis, så har disse sterke understrømmene nok alltid fått tak i meg nå og da underveis og dyttet meg videre, sånn at når jeg etterhvert "våknet" opp fra den sløve, bedøvede transen og fikk samlet og fokusert sinn og bevissthet, til min store overraskelse så at også likegyldigheten, og tomheten, hadde et innhold...

Alle følelser og tilstander er viktige, og sier noe om oss selv. Og for å kunne lære må vi kanskje gå gjennom dem, stå i dem på godt og vondt, for å kunne finne ut hvorfor de er der og hva de har å lære oss.
Og før du vet ordet av det, har livet tatt grep i deg og du står der med verdens mest fargerike palett og maler de skjønneste farger inn i livet ditt :)))

Varm klem
Inger Lise :))

[Anubis]

Arve:
Du sier: Jobber til tider en del med mennesker med div utfordringer, men glemmer meg selv oppe i alt sammen. Er veldig dårlig på det å be andre om hjelp eller støtte.

Det er lett å glemme seg selv når man engasjerer seg. Tror du ikke de du jobber med som har diverse utfordringer setter pris på deg, selv om de kanskje ikke sier det direkte? Det tror jeg. Ofte er det jo slik at vi er dårlige på egen helbred og velvære. Men, du delte jo dette med oss, så jeg håper at du får en del gode tanker og kanskje til og med noen gode tips.. En flott dag ønskes deg;-)