Feighet

[Marianne]

Jeg vil hevde at jeg er en ganske tolerant person. Respekt for andre mennesker er viktig for meg, men i noen tilfeller får jeg store problemer med akkurat dette. Jeg hater urettferdighet av alle slag, om den treffer meg selv eller andre er likegyldig. Å si fra og prøve å bedre situasjonen er for meg en selvfølge, enten det er Per eller Pål som er synderen. Det som er min store frustrasjon er de som ikke gjør annet enn å lukke øynene, for andres situasjon. Og i tillegg de som lar seg herse med av frykt av urealistiske represalier (tenker ikke på voldelige handlinger og annen kriminalitet). Feighet er den egenskapen jeg har minst sans for. Prøver å forstå hvorfor folk er så redde, men jeg klarer bare ikke å fatte det. Kjenner jeg mister respekten for slike folk. Ikke noe jeg ønsker, men det er slik det føles. Er det flere som har samme følelse?

[St Devil]

Er det også feighet når en ikke tørr prate foran store forsamlinger?

[Marianne]

Nei, nei, nei... Det er noe mange sliter med. Det jeg mente var å ta til motmæle når noen blir urettferdig behandlet. Det kan være feks mobbing, som mange vet om, men ingen gjør noe med..

[Inger Lise]

Folk som er redde, har alltid en grunn til å være det, reell eller ikke. Folk kan slite med frykt som er blitt plantet i dem i barndommen, og som de slett ikke er bevisste på her og nå, hverken at de har en frykt, eller at de handler utifra denne frykten.

Tidligere følte jeg det samme som deg, Marianne. Men etterhvert som jeg har lært mer om meg selv og min egen feighet, har jeg mye større toleranse og forståelse for andres..

[Marianne]

Er ikke sikker på om du riktig skjønner hva jeg mener. Jeg forventer ikke at enkeltpersoner skal legge hodet på hoggestabben, men når feks mobbing blir godtatt, da finner jeg ingen gode unnskyldninger for å la være å gjøre noe. Er det ok at feks skoler, arbeidsplasser eller hele bygdesamfunn ikke griper inn når noen blir urettferdig behandlet på en eller annen måte?

[Inger Lise]

Nei, det er ikke ok...se forøvrig Dragonladys svar her under.

[Shania/Dragonlady]

Det tar tid, og snu et mønster. Og for mange er bare det å se et slikt mønster, bygd på tidligere erfaringer.
Ofte er det opplevelser folk har hatt, som fører til feighet. Man er redd for å lande i samme klisteret som man har landet i før.

Den selv aksepten som skal til, for å se slike mønster, er ofte mer enn det folk har i sitt eget liv. Spesielt når de i den kollektive bevisstheten vi har for bekymringer og forventninger.

Det er alltid en velbegrunnet årsak i etthvert menneske. Alle handler alltid ut fra sin egen overlevelse, psykisk og fysisk. Og kanskje først når man har den aksepten over sine egne valg og beslutninger i sin egen fortid, så klarer man å se med aksept på andre.

Det er spennende å se at man våger å stå i seg selv, der man ikke våget før. Våger og handle tross tidligere skuffelser og erfaringer. Men jeg tror vi alle har en vei å gå der.

[Lars]

Tror det kan være nyttig å skjelne mellom feighet og likegyldighet her. Er enig i det som er sagt om at feighet kan ha mange ulike årsaker. Tror også at mange veksler mellom å være feig og modig. Ihvertfall gjør jeg det. Men likegyldigheten er verre. Eli Wiesel var det vel som sa at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet. Når likegyldigheten sniker seg inn, er det fare på fære. Da er en nok et stykke fra livet. De feige har min sympati, men likegyldigheten både frykter og misliker jeg, både hos meg selv og andre.

[Shania/Dragonlady]

Spørs litt hva du mener med likegyldighet. Aksept av alt som er, respekt for hva folk velger og skaper i sitt eget liv, uten å overføre mine meninger og bedømmelse over på dem. Forståelse av hvordan dualismens kamp mot og for, holder i gang drama. Alt dette kan bli sett på som likegyldighet.
Men om man velger en aktiv aksept, så er det allikevel noe helt annet, enn ren likegyldighet.
Selv om likegyldighet, blir egentlig bare en speiling av sin egen tretthet og likegyldigheten i sitt eget liv.

[Thomas Bjørgan]

Jeg er enig i din definisjon på likegyldighet Dragonlady. Det å være likegyldig og ikke bry seg bør ikke nødvendigvis bety at man ikke er medliden med partene det gjelder. Hvis vi separer ordene og ser på like - gyldighet så ser vi at det er en innbyrdes respekt der. Likegyldigheten blir nøytral. Vi må begynne å være mer oppmerksomne på hva slags ord vi bruker når vi kommuniserer og hvordan vi bruker de, samtidig med at vi respekterer at mennesker har forskjellige erfarings grunnlag og kart på verden. Oftest er det beste å ikke bry seg eller å blande seg men heller være en observatør. Når et barn ser at det har blitt "ferska" i å stjele fra godteskapet holder det ofte med et blikk, og de legger det fra seg igjen.

[Marianne]

Det er vel nettopp fordi mange tenker som deg, at vi har så mye djevelskap i verden, Thomas. Å si at det er bedre å observere enn å gripe inn, vil jeg betegne som egoisme og ikke minst feighet. Når feks barn blir mobbet og alle vet det, men ingen gjør noe. Er det da riktig å bare observere? Jeg trodde faktisk voksne mennesker hadde et ansvar for å beskytte de små. I alle fall de som jobber med barn, men de er ikke det spor bedre enn andre mennesker. Om jeg hadde vært lærer og visst, men unnlatt å bedre situasjonen,ville jeg aldri kunne sove godt om natten.

[Thomas Bjørgan]

Jeg sier ikke at det er bedre å ikke hjelpe de som lider eller har det vondt. Jeg mener at både mobberen og den som blir mobbet trenger hjelp i form av en slags diplomatisk guide som hjelper de å nå en felles forståelse. Det beste er å hjelpe dem til å hjelpe seg selv. Forstår du?
Jeg ville som observatør finne ut hva som ligger bak årsaken og jobbe med den.

[Marianne]

Skjønner hva du mener, men observerer du for lenge, kan lidelsene bli ganske store. De fleste husker vel hva som skjedde i Rwanda. En hel verden sto og så på masseslakt av mennesker, uten å løfte så mye som en pekefinger. Israels behandling av det palestinske folk, er et annet eksempel. Handlingslammelse og feighet går hånd i hånd, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.